Jeg har aldri gått i tog 8. mars. Ikke fordi jeg er uenig i budskapet. I tidligere år, da jeg hadde fysikk til å gå i tog, og det var praktisk mulig og faktisk tilgjengelig, så hadde jeg ikke behov for å marsjere for kvinnens rettigheter. Jeg mente meg ikke forskjellsbehandlet fordi jeg var kvinne. Jeg har vokst opp med en far som hadde middagen klar til mor kom hjem fra jobb, og da min far dro på fiske, tok mor seg av alle oppgavene i hjemmet, uavhengig av om det ble sett på som mannfolkarbeid eller kvinnfolkarbeid. Oppgavene måtte utføres uansett.
I dag er det ikke praktisk mulig eller faktisk tilgjengelig for meg å gå i tog 8. mars. Ei heller har jeg fysisk helse til å marsjere over noen avstander. Dessverre. For i dag ser jeg annerledes på ting. Jeg har oppdaget systemsvikten. Jeg har oppdaget kjønnsdiskriminering i stor grad.
Fordi det meste i samfunnet er opprinnelig basert på menn. Menns tankegang, menns behov.
Legevitenskapen er utviklet av menn, for menn, basert på datidens forskning på menn, på mannens fysikk. Hvis kvinner hadde blitt sett på som likeverdige som menn i alle år, ja tilbake til Sokrates og Pythagoras, hadde vi ikke trengt å gå i tog for kvinnehelse, for fødeavdelinger, osv. Kvinnens kropp er biologisk forskjellig fra mannens, og dette trenger vi mer forskning på. Men, denne forskningen må ikke ta utgangspunkt i mannens vitenskap. Det er på tide å lære kvinnens biologi å kjenne på nytt, uten mannen som «mal».
Kvinnen har ikke en gang full kontroll over egen kropp. Abortnemder, ofte bestående av middelaldrende menn, med liten kjennskap til kvinners realiteter, skal bestemme over kvinnens kropp. Strenge abortlover, dårlig tilgang på prevensjon, og et fortsatt diskriminerende syn på kvinners seksualitet vitner om at kvinner fortsatt blir sett på som mindreverdige – i hele verden.
Det er fortsatt tabu å snakke om menstruasjon, til og med i vår vestlige opplyste verden. Kvinneplager snakkes det sjelden høyt om, og i hvert fall ikke hvis det er en mann i nærheten. Mange steder er det så dårlig tilgang på kvinnelige sanitærprodukter at jenter ikke kan gå på skolen når de har menstruasjon.
I dag viser uformelle tester at mannen ikke en gang tåler det ubehaget som fruktbare kvinner lever med hver eneste måned i 30-40 år av sitt liv. Vi pleier jo å si at hvis mannen hadde født barn, hadde vi hatt mye bedre smertedempende midler, det ville ikke lenger vært smertefullt, for ikke å snakke om risikabelt – som det fortsatt dessverre er i enkelte land.
For ikke lenge siden ble det ansett som litt av en prestasjon å føde barn. I dag sendes kvinnen hjem dagen etter fødsel, uten hjelp, med sår som ikke har grodd, og en kropp som ikke har fått hvile ut etter den prestasjonen det faktisk er å presse ut en klatt på størrelse med en stor vannmelon gjennom et hull i kroppen som menn helst ser knapt nok har plass til en liten ert. Og mannen synger «Mor, eg vil tilbake».
Det vitner om et system, en kultur og en struktur som ikke tar hensyn til kvinnens biologi.
Derfor syns ikke jeg det er noen grunn til å gratulere kvinner med dagen. Ikke så lenge kvinner over hele verden fortsatt blir undertrykket, mishandlet, solgt som slaver, tvangsgiftet som barn, ofre for et system og en struktur som er bygget opp på mannens premisser. I vestlige land er jenter og kvinner ofre for et umenneskelig press fra media og samfunn om et til tider uoppnåelig skjønnhetsideal. Kvinner skal fortsatt tie i enkelte forsamlinger. I andre forsamlinger blir hun sett på som aggressiv og brysom når hun blir ivrig og engasjert, mens mannen får applaus for de samme egenskapene.
Ingen er fri før alle er fri!
Sylva sier 