Hurra for feministeliten!

Åja, jeg vil så gjerne være en del av feministeliten! Blir jeg det hvis jeg skriver et lite innlegg om feminisme, tro? Jeg håper det…

Jeg kan jo for mitt bare liv ikke la være å kommentere Sylvi Listhaug sitt blogginnlegg om den forhatte «venstresiden» og «feministeliten».  Ja, tenk det, selveste Sylvi Listhaug blogger. Prøver hun å bli en del av «folk flest», så må hun nok slenge inn et par innlegg om dagens antrekk og noen kakeoppskrifter før hun kan nominere seg selv til Vixen Blog Awards…

Vi venter på Sylvis rosablogg: Vi bestemmer – ikke feministeliten

Listhaug går her til angrep på den samme «feministeliten» som har jobbet hardt i mange tiår for at bloggedama nå faktisk kan velge å gå tidlig tilbake til jobb – eller hun kan velge å la være, alt etter hva som passer for henne. Slik var det ikke en gang i tiden. For femti år siden ville det ikke vært aktuelt for en (snart) trebarnsmor å jobbe fulltid som minister, det ville også vært utenkelig med så mange kvinnelige ministere, for ikke å snakke om kvinnelig statsminister, finansminister, kvinnelig leder av både LO og NHO og så mange flere kvinnelige toppledere at det egentlig er bare helt fantastisk (selv om det egentlig, totalt sett, fortsatt er så alt for få kvinnelige ledere…).

Det Listhaug glemmer, er at det er denne forhatte «feministeliten» som har stått på barrikadene og kjempet fram mulighetene og friheten som gjør at hun nå faktisk kan bestemme selv hva som passer best for henne og hennes familie. (For øvrig håper jeg at hennes mann «får lov til» å være med på denne avgjørelsen.)

«Tvert i mot er idealet for meg at mor har muligheten til å tilbringe mye tid sammen med barnet sitt. Jeg har vokst opp med tradisjonelle familieverdier og en hjemmeværende mor til jeg var 12 år. Det var fantastisk!«

Men hva med far? Listhaug framstår jo her både som sjåvinist og egoist. Hun er mammaen, derfor skal hun ha mer tid med barnet enn faren?!? Slike meninger setter kvinnen mange tiår tilbake i tid. Vil Listhaug virkelig tilbake til 50-tallet, med husmødrenes støv på hjernen og pene forklær? For hvis hun vil tilbake dit, så kan hun heller ikke være minister. Da har hun ikke lengre noe valg, hun må tilbake til kjøkkenbenken. Hvis Listhaug synes idéen om hjemmeværende mødre er så fantastisk, så foreslår jeg at hun velger å fratre som minister for å tilbringe mer tid sammen med barna sine. For i 2016 kan hun faktisk velge dette selv!

«…man ser flisen i andres øyner men ikke bjelken i sine egne.«

Sylvi, har du hørt at man ikke skal kaste stein når man sitter i glasshus? Nå trampet du nettopp som elefanten gjennom porselensbutikken…

(Jaddajadda, jeg vet, og jeg beklager, nå skal jeg ikke bruke flere floskler!)

Tilbake til verden

Å flytte fra storbyen til bygda. Å flytte fra eget hjem inn i mors hjem. Som en gang også var mitt hjem, og som nå – etter nesten 30 år – på nytt er blitt mitt hjem.

Det har virkelig vært en overgang. En stor overgang. En kjempestor forandring. Fra å ha et eget hjem der jeg kan gjøre hva jeg vil, når jeg vil, til å bo i hjemmet til et annet menneske, med andre vaner og rutiner. En skikkelig omstilling!

La meg kort oppsummere: Jeg har flyttet fra Oslo til hjembygda, ei knøttlita bygd på Helgeland, midt mellom kyst og innland, utenfor allfarvei. Jeg har forlatt gode venner, gode kolleger, en jobb jeg likte godt og en by hvor jeg likte å bo. Jeg har flyttet til en mor som ikke er helt frisk – og siden jeg selv er i tidlig middelalder, så er heller ikke hun noen ungdom lengre.

Og for en omstilling! Fra storbyens anonymitet til landsbygdas åpne landskap. Fra asfalt og eksos til grusvei og «jordbruksparfyme». Okeida, det er asfalt her også, men den er så hullete og ujevn at det minner mest om en dårlig vedlikeholdt grusvei.

Fra å ha bodd for meg selv og hatt egen husholdning i mange år, til å flytte inn i en allerede etablert husholdning, der jeg forsiktig prøver å finne min plass, og å finne plass til meg og mine ting, uten å ta for mye plass, for jeg vet ikke hvor lenge jeg trenger denne plassen, og jeg vet enda ikke om dette blir min plass permanent.

Men! Tross alle utfordringer, endringer og omstillinger, så har jeg det egentlig veldig bra for tiden!

 

…og siden det har skjedd så mange endringer rundt meg, så må jeg endre litt på bloggen også…følg med framover!

Da Norge mistet sin uskyld

Dette blogginnlegget ble opprinnelig skrevet av meg og publisert første gang den 22. juli 2012 på en nå nedlagt blogg. Jeg må legge ut dette innlegget også i år:

Sylva sier

Dette blogginnlegget ble opprinnelig skrevet av meg og publisert første gang den 22. juli 2012 på en nå nedlagt blogg. Jeg synes fortsatt dette er aktuelt lesestoff, og siden jeg liker gjenbruk, så poster jeg det i år også:

22. juli 2011, kl. 15:05:

Vår nasjon er fortsatt en uskyldig nasjon. Vi tror at ting ikke skjer her hos oss, i vårt lille land. Lite vet vi at vi om kort tid skal bli rammet av det utenkelige.

Vår lille familie er kun delvis samlet i mitt barndomshjem. Vi er; mamma, min søster, hennes yngste datter og meg. Min eldste niese og min datter har vært her, men har reist. Vi strever fortsatt med å komme over tapet av vår alles kjære Mor – min mormor – som forlot oss uventet 12 dager tidligere. Det er få dager etter begravelsen, og vi er enda litt slitne og utmattet – men…

Vis opprinnelig innlegg 1 182 ord igjen

Murder on the dance floor.

I dag finner jeg ikke egne ord, heldigvis trenger jeg ikke det, for denne herren sier det så bra:

SVEN HENRIKSEN

Foto: Robert Mapplethorphe «Two Men Dancing» 1984

Noen få av oss kom ut av skyggene på tidlig 70-tall.

Vi kom fra små og litt større plasser mot de store byene, med hån, mobbing og trakassering som et ekko i ørene. Vi var en liten skjelven flokk som ikke hadde all verdens selvtilitt. Noen av oss hadde stått på en krakk ved speilet der hjemme og mønstret dette hvite fugleskroget som kanskje skulle bli et menneske en dag. Vi trodde at ingen var som oss, vi trodde vi var alene i verden og at det vi følte i hjertene våre var abnormt. Over oss hang hele tiden en mental løkke i taket, den kunne bli en vei ut fra angst og skrekk for ikke å passe inn, om vi ikke slapp unna.

Vi gikk mot lyset i de store byene, det iskalde lyset. Vi fant en flik av et dansegulv, folk…

Vis opprinnelig innlegg 693 ord igjen

Flyttemelding

Min nye adresse fra ca midten av juni vil bli barndomsheimen nordpå, i Bardal, ei vakker lita bygd på Helgeland.

Nå tror kanskje noen av dere at det har rablet helt for meg når jeg forteller at jeg skal flytte tilbake til barndomshjemmet i Bardal. Men nei, ingen fare, jeg er ikke mer gal enn jeg har vært tidligere.

Derimot tror jeg at jeg gjør noe av det lureste jeg noen gang har gjort. Og for første gang i mitt liv gjør jeg noe helt og holdent bare for min egen del!

Jeg trenger en time-out. Jeg trenger tid til å finne ut hva jeg skal gjøre med resten av mitt liv. Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, så har jeg ikke hatt fast jobb de siste 20 årene. Tanken om å skape min egen jobb har spunnet rundt i hodet på meg den siste tiden. Tør jeg? Våger jeg ta sjansen?

Jeg har så mye inni meg som jeg vil ha ut! Jeg vil skrive! Jeg vil prate! Jeg vil fortelle! Så nå hopper jeg i det og satser. Nå satser jeg på meg selv. Det er skummelt, men den som intet våger, intet vinner – som det heter. Ønsk meg lykke til på ferden!

Gratulerer med kvinnedagen!

På kvinnedagen 2016 vil jeg hylle hverdagsfeministen.

Ikke alle kan gå først i toget. Noen må også gå innimellom alle de andre, og noen må til og med gå sist. Bak fronten finner vi massene, og mellom hver kvinnedag skal vi leve alle hverdagene.

En hverdagsfeminist er ikke den som roper høyest, eller den som står fremst på barrikadene. Hun går kanskje ikke en gang i tog på kvinnedagen. Hverdagsfeministen brenner ikke bh’en, og hvis hun har på lilla skjerf, er det fordi det passer med resten av antrekket.

Hverdagsfeministen oppdrar sine barn til å ha respekt for sine medmennesker, uansett kjønn, farge, bakgrunn o.l. Hverdagsfeministen kjøper lekebiler til sine døtre, og lar sønnen få den rosa t-skjorten når han syns den fargen er den fineste.

Hverdagsfeministen slipper partneren til hjemme og lar den andre gjøre ting på sin måte. Hverdagsfeministen henger ikke over partneren og kritiserer måten han gjør ting på, hun har lært seg å ignorere om barnas sokker er ulike. Det er mer viktig for hverdagsfeministen at de voksne i familien opplever at de er likeverdige og at begge gir og får på egne premisser.

Hverdagsfeministen tar igjen med kollegaen som kommer med en kjønnsdiskriminerende kommentar, og lar han skjønne at dette ikke var så smart å si. Hverdagsfeministen lar ikke «Gutteklubben Grei» stikke av med æren og forfremmelsene. Hverdagsfeministen stikker ikke nødvendigvis nesa si fram i alle sammenhenger, men jobber gjerne med de små tingene i hverdagen, og gjør det som er riktig for seg og sin familie. Slik er hverdagsfeministen med på å legge grunnlag for en bedre framtid for oss alle.

Hurra for hverdagsfeministen! Fortsatt god likestillingskamp!

«Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket.»

Hvordan takler du denne mørkeste tida på året? Heldigvis er det få dager til sola snur og vi går mot lysere tider. 

Jeg takler mørketida med å ha farger rundt meg. Fine, klare, sterke farger. Blått, grønt, rødt, turkis, lilla og ikke minst rosa. Ikke pastellfarger og «dallfarger». Riktignok trives jeg best med å gjemme kroppen min i mørke klær, men jeg liver det opp med fargerike skjerf, neglelakk og leppestift. Når jeg tar på meg et skjerf med fine farger, fargerik neglelakk og en litt knall leppestift så føler jeg meg straks litt finere.

Noen sa en gang til meg: «Hvis du føler du har en litt dårlig eller tung dag, pynt deg litt». Kanskje du syns det høres dumt ut. Kanskje virker det banalt for enkelte av dere. Det syntes jeg også først, men så ga jeg det en sjanse. Og vet du, det virket faktisk! For meg iallfall. Er du dypt deprimert så er nok ikke dette mirakelkuren for deg. Men hvis du ikke føler deg helt på topp en morgen, prøv da vel! Det skader jo ikke med et forsøk.

Jeg må innrømme at noen ganger kan det likevel være litt godt å forbanne mørket. Bare man er klar over hva man gjør og ikke ender opp med å forbanne hele verden hver dag. Det hjelper definitivt ikke, og det ender opp med at man ikke har det godt med seg selv. Men fem minutter en gang iblant når alt bare går helt på tverke og alt skjærer seg og svoren ikke blir sprø uansett hva man gjør. Da bruker jeg et par minutter på å forbanne alt og alle – i enerom. Når jeg da har fått ut eder og galle, så er det over og jeg tar på meg et smil og et fargerikt skjerf og så føler jeg meg mye bedre. For ingen klarer å smile absolutt hele tiden. Men ved å tillate meg å være sint når sinnet kommer, å tillate meg og gråte noen tårer når jeg føler meg trist, så er det så mye lettere å smile resten av tiden.

Smil til verden og verden smiler til deg. Vi jager konstant etter lykkefølelsen. Greit nok det, men vi kan ikke være lykkelig absolutt hele tida. Innimellom skal vi også kjede oss og være triste, sinna og sure. Hvis vi ikke tillater oss disse dårlige følelsene, vil vi heller aldri føle oss ordentlig glade og lykkelige.

Du må ikke sove…

Jeg fikk ikke sove.

Har du noen gang lest hele dette diktet? Det har jeg, uten egentlig å få med meg noen verdens ting. Helt til jeg leste det om igjen i går kveld. Et par av linjene kjenner de fleste av oss igjen (jeg skal ikke røpe hvilke). Denne gangen traff dette diktet meg midt i hjerterota og mellomgulvet! Her sitter vi trygt og godt i våre varme hjem og grubler på om vi skal bruke tre tusen eller syv tusen på julegaven til gullungen. H*n ønsket seg jo virkelig den greia der som h*n virkelig ikke trenger. Samtidig, over hele verden, finnes det barn som virkelig ønsker seg mat, tak over hodet, og en seng å sove i som ikke rister av bombenedslag i nabolaget. De ønsker seg en hverdag uten knatring fra maskingevær. Gatene der ungene pleide å leke er fulle av mursteiner og bygningsrester fra sammenraste hus.

Til alle dere som «ikke er rasist, men…»
Bytt ut ordet muslim med jøde. Hva skjer da? Hører du at du framstår som en nazist?

Hva kan du og jeg gjøre? Du kan slutte med å spre feil fakta og hatske ytringer. Tenk deg litt om. Hva om det var deg og din familie som fikk hjemmet ditt rasert? Hva om det var din gate hvor ungene ikke kunne leke trygt? Hva om hele samfunnet du levde trygt og godt i, en dag var borte? Jobben du gikk til fantes ikke mer. Butikkene stengte både fordi det ikke fantes varer å selge og fordi mange av de lå i ruiner. Ingen skoler, ingen leger, ja alt av infrastruktur brøt sammen. Ville du blitt da? Ville du blitt der hvor du risikerte at du eller familien din lå døde neste morgen fordi bomben traff?

Ja, det er en utfordring at det kommer så mange flyktninger til Norge. Fordi dagens regjering i verdens rikeste land tenker at de skal behandle de som flykter fra krig og elendighet så dårlig at det ikke skal friste å komme til Norge. Fordi verdens rikeste land ikke har et mottaksapparat stående klart til å ta imot så mange. Fordi verdens rikeste land har glemt at for 70-75 år siden måtte mange flykte fra Norge. Fordi mange i verdens rikeste land ikke kommer til å merke noe annet enn et bittelitt mer fargerikt fellesskap i sitt nærmiljø. Fordi verdens rikeste land har blitt bortskjemt!

Vi trekker allværsjakka tettere rundt oss, henger veska fra Michael Kors på armen og tenker: «Dette angår ikke meg».

Jeg sier ikke at alle skal ta inn en flyktning eller fem. Det er urealistisk. Men du kan tenke deg litt om. Det har jeg gjort. Derfor skriver jeg dette. Og derfor deler jeg dette diktet av Arnulf Øverland, dessverre like aktuelt i dag som da han skrev det, for nesten 80 år siden:

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm –
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

– Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker – men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det – forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære –
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket – å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. –
Vår tid er forbi – Europa brenner!

Arnulf Øverland
-1937-

Mot og hverdagsmot

Hva tør du? Hvor er du modig? Hvor feiger du ut? Jeg tenker på hverdagsmot, ikke mot til å hoppe i fallskjerm og andre slike ekstreme aktiviteter. Det handler ikke så mye om mot, det handler mer om å jakte på adrenalin.  Hverdagsmotet derimot, det er noe helt annet.

Jeg hadde ingen problemer med å stappe femåringen i bilen og kjøre 100 mil på ferie. For meg var de ferieturene med bil helt naturlig. Ikke før andre kommenterte hvor modig jeg var som gjorde det, skjønte jeg at dette var noe ikke alle ville gjort.

Jeg har tre ganger flyttet 100 mil. Første gang var jeg 19 og flyttet fra bygda til storbyen for å studere. Når man er 19 har man masse mot. Andre gang solgte jeg leiligheten og flyttet til en mindre by nordpå, ikke så langt fra barndomsbygda, uten å  ha en jobb å gå til. Men det skulle jo ordne seg raskt, tenkte jeg, jeg har jo masse kontakter her. Der tok jeg feil. Da var datteren syv år. To og et halvt år senere hadde jeg på nytt samlet nok mot, og da flyttet datteren og jeg tilbake til Oslo. Det er det smarteste jeg noen gang har gjort. Og noe av det modigste.

Nå har jeg nettopp sagt opp leiligheten uten å ha noe nytt på hånda, og da jeg sendte oppsigelsen visste jeg ikke om jeg hadde jobb fra nyttår heller…men det ordnet seg! Ja, jobben altså…foreløpig har jeg enda ikke startet jakten på nytt bosted, det tar jeg til neste år, jeg har fire måneders oppsigelse, og god tid.

Jeg tør å prate foran forsamlinger. Det krever ikke så veldig mye mot, bare litt. Så lenge jeg vet hva jeg snakker om, og er engasjert i emnet. Men å gå bort til en mann jeg synes er kjekk og interessant for å si at jeg er interessert i ham, nei det tør jeg altså ikke! Jeg kan snakke med mange slags mennesker, også foran forsamlinger, men når jeg liker en mann da tør jeg knapt åpne munnen når han er i nærheten. Jeg skjuler så godt jeg klarer for alle andre at jeg liker ham, for tenk om han skjønte det? Og ikke liker meg tilbake?!? Der svikter motet mitt.

Mot er mer enn bare de store handlingene. Mot er for meg også å tørre å stå i opplevelsene, i hverdagen, å leve gjennom de tøffe takene og utfordringene. Fordi man ser at det er noe positivt i andre enden, man aner lyset i tunellen.

Men først må man gjennom prøvelsene. Det krever mot å gå til en hver ny arbeidsdag der man ikke føler seg kompetent, der man ikke aner hva den neste telefonen bringer av utfordringer og man ikke aner hva man skal måtte takle. Da må man være modig!

Eller når man må vente litt for lenge på beskjed om videre jobb. Da trenger man mot for å holde maska, for ikke å knekke helt sammen før etter at man har kommet innenfor sine egne trygge vegger. For å tørre å komme hjem til tomt hus selv når man føler seg møkk aleine.

Noen ganger kreves det sinnsykt mye mot bare å overleve hverdagene!

Mitt Oslo

Oslo. Min by. Mitt Oslo. Den lille byen med det store hjertet. Byen i mitt hjerte.

Ikke alt er bra, heller ikke alle. Jeg velger å fokusere på det positive. For min egen skyld ikke minst. Unge reiser seg for gamle på bussen. Forbipasserende plukker opp pakken du mistet. Fremmede holder oppe dørene på bussen når jeg kommer løpende. Når jeg smiler, ser jeg mange smil rundt meg. De sure fjesene overser jeg, de eksisterer ikke i min verden. Jeg fokuserer heller på de små ting i hverdagen som gjør verden til et litt bedre sted. I hvert fall min lille verden. Kanskje din verden også?

Smilet du gir til en sliten småbarnsmor med en trøtt liten stakkar på vei hjem fra barnehagen. Det koster så lite for deg, men kan bety all verden for den mammaen at ikke alle stirrer surt på henne fordi ungen bråker litt på bussen. Tenk deg selv; å være to år og ikke skjønne hvorfor det tar så lang tid og komme hjem etter en lang dag.

Den stakkars kvinnen som snublet i trikkeskinnene og falt så lang hun var. I løpet av sekunder, var tre-fire unge menn der og hjalp henne opp, børstet av kåpen hennes og forsikret seg om at det gikk bra før de hastet videre. Det tok dem et lite minutt. De kunne latt være, men det gjorde de ikke. De brydde seg.

Ikke alt er bra, heller ikke alle. Heldigvis ser jeg daglig bevis for at folk bryr seg. Nei, ikke alle om alt. Men det gjør de ikke heller i Kongsvinger, Stavern, Haugesund, Sandnessjøen eller Alta. Men det er nok mange som bryr seg slik at samfunnet vårt fungerer og er et bra sted å leve.