Robin Hood i Bakvendtland

Den blå-blå regjeringen tar nok en gang fra de fattige og gir til de rike, de praktiserer en slags omvendt Robin Hood politikk. Regjeringen mener at det er for få av de som går på AAP som kommer seg ut i jobb, derfor skal ordningen strammes inn. Hva slags tankegang er det? Enn om teoretikerne i regjering kunne klare å se realitetene i øynene; det er for få jobber til alle som vil ha, og det rammer de med færre ressurser, de med mindre utdannelse, de med hull i sin cv.

En arbeidsgiver ønsker seg ikke disse arbeidstakerne, arbeidsgiveren ønsker seg en arbeidstaker som framstår som «problemfri», fordi denne koster mindre tid og penger. Når det da er hundrevis av søkere til de få ledige stillingene som lyses ut, så plukker jo selvsagt arbeidsgiverne fra øverste hylle. De er jo ikke dumme heller. Og da faller de utenfor, alle de som ikke helt når opp til den øverste hyllen. Jeg vet, fordi jeg er en av dem som ikke helt har klart å nå opp dit.

vg.no: Strammer inn ordningene for syke

frifagbevegelse.no: Regjeringen strammer inn støtten til arbeidsløse

Hurra for feministeliten!

Åja, jeg vil så gjerne være en del av feministeliten! Blir jeg det hvis jeg skriver et lite innlegg om feminisme, tro? Jeg håper det…

Jeg kan jo for mitt bare liv ikke la være å kommentere Sylvi Listhaug sitt blogginnlegg om den forhatte «venstresiden» og «feministeliten».  Ja, tenk det, selveste Sylvi Listhaug blogger. Prøver hun å bli en del av «folk flest», så må hun nok slenge inn et par innlegg om dagens antrekk og noen kakeoppskrifter før hun kan nominere seg selv til Vixen Blog Awards…

Vi venter på Sylvis rosablogg: Vi bestemmer – ikke feministeliten

Listhaug går her til angrep på den samme «feministeliten» som har jobbet hardt i mange tiår for at bloggedama nå faktisk kan velge å gå tidlig tilbake til jobb – eller hun kan velge å la være, alt etter hva som passer for henne. Slik var det ikke en gang i tiden. For femti år siden ville det ikke vært aktuelt for en (snart) trebarnsmor å jobbe fulltid som minister, det ville også vært utenkelig med så mange kvinnelige ministere, for ikke å snakke om kvinnelig statsminister, finansminister, kvinnelig leder av både LO og NHO og så mange flere kvinnelige toppledere at det egentlig er bare helt fantastisk (selv om det egentlig, totalt sett, fortsatt er så alt for få kvinnelige ledere…).

Det Listhaug glemmer, er at det er denne forhatte «feministeliten» som har stått på barrikadene og kjempet fram mulighetene og friheten som gjør at hun nå faktisk kan bestemme selv hva som passer best for henne og hennes familie. (For øvrig håper jeg at hennes mann «får lov til» å være med på denne avgjørelsen.)

«Tvert i mot er idealet for meg at mor har muligheten til å tilbringe mye tid sammen med barnet sitt. Jeg har vokst opp med tradisjonelle familieverdier og en hjemmeværende mor til jeg var 12 år. Det var fantastisk!«

Men hva med far? Listhaug framstår jo her både som sjåvinist og egoist. Hun er mammaen, derfor skal hun ha mer tid med barnet enn faren?!? Slike meninger setter kvinnen mange tiår tilbake i tid. Vil Listhaug virkelig tilbake til 50-tallet, med husmødrenes støv på hjernen og pene forklær? For hvis hun vil tilbake dit, så kan hun heller ikke være minister. Da har hun ikke lengre noe valg, hun må tilbake til kjøkkenbenken. Hvis Listhaug synes idéen om hjemmeværende mødre er så fantastisk, så foreslår jeg at hun velger å fratre som minister for å tilbringe mer tid sammen med barna sine. For i 2016 kan hun faktisk velge dette selv!

«…man ser flisen i andres øyner men ikke bjelken i sine egne.«

Sylvi, har du hørt at man ikke skal kaste stein når man sitter i glasshus? Nå trampet du nettopp som elefanten gjennom porselensbutikken…

(Jaddajadda, jeg vet, og jeg beklager, nå skal jeg ikke bruke flere floskler!)

Skjerp deg, Kari!

Nei, vet du hva, Kari Jaquesson! Sånn oppfører man seg bare ikke! Fy skam deg!
Du burde ha lagt deg flat med en gang og beklaget ordbruken din. Nå er det for sent.

Skal man delta i offentlig debatt så får man oppføre seg som folk! Det er helt greit å være uenig om sak, og å si fra om det, men det du gjorde torsdag kveld var ufint, usaklig og i bunn og grunn ingenting annet enn ren hersketeknikk. Til syvende og sist ødelegger slik oppførsel bare for deg selv og for mulighet til å drøfte sak på et saklig nivå.

Du trenger ikke beklage meningene dine, for de er dine egne og de skal du få ha. Men sånt sier man bare ikke, enten de man debatterer med er 17 eller 37!

Lenke til saken på Radio Nova sine nettsider, med lydklipp fra salen: Radio Nova

Kari Jaquesson har i dag beklaget ordbruken overfor 17-åringen. Jeg syns ikke slik ordbruk hører hjemme noe sted, og i hvert fall ikke i offentlig debatt, uansett alder!

Lenke til «forsøk» på beklagelse fra Kari Jaquesson, her fra nrk.no: Kari Jaquesson «beklager»

 

Jeg beklager alle utropstegnene i dette innlegget, men dette gjorde meg sinna!

 

Du må ikke sove…

Jeg fikk ikke sove.

Har du noen gang lest hele dette diktet? Det har jeg, uten egentlig å få med meg noen verdens ting. Helt til jeg leste det om igjen i går kveld. Et par av linjene kjenner de fleste av oss igjen (jeg skal ikke røpe hvilke). Denne gangen traff dette diktet meg midt i hjerterota og mellomgulvet! Her sitter vi trygt og godt i våre varme hjem og grubler på om vi skal bruke tre tusen eller syv tusen på julegaven til gullungen. H*n ønsket seg jo virkelig den greia der som h*n virkelig ikke trenger. Samtidig, over hele verden, finnes det barn som virkelig ønsker seg mat, tak over hodet, og en seng å sove i som ikke rister av bombenedslag i nabolaget. De ønsker seg en hverdag uten knatring fra maskingevær. Gatene der ungene pleide å leke er fulle av mursteiner og bygningsrester fra sammenraste hus.

Til alle dere som «ikke er rasist, men…»
Bytt ut ordet muslim med jøde. Hva skjer da? Hører du at du framstår som en nazist?

Hva kan du og jeg gjøre? Du kan slutte med å spre feil fakta og hatske ytringer. Tenk deg litt om. Hva om det var deg og din familie som fikk hjemmet ditt rasert? Hva om det var din gate hvor ungene ikke kunne leke trygt? Hva om hele samfunnet du levde trygt og godt i, en dag var borte? Jobben du gikk til fantes ikke mer. Butikkene stengte både fordi det ikke fantes varer å selge og fordi mange av de lå i ruiner. Ingen skoler, ingen leger, ja alt av infrastruktur brøt sammen. Ville du blitt da? Ville du blitt der hvor du risikerte at du eller familien din lå døde neste morgen fordi bomben traff?

Ja, det er en utfordring at det kommer så mange flyktninger til Norge. Fordi dagens regjering i verdens rikeste land tenker at de skal behandle de som flykter fra krig og elendighet så dårlig at det ikke skal friste å komme til Norge. Fordi verdens rikeste land ikke har et mottaksapparat stående klart til å ta imot så mange. Fordi verdens rikeste land har glemt at for 70-75 år siden måtte mange flykte fra Norge. Fordi mange i verdens rikeste land ikke kommer til å merke noe annet enn et bittelitt mer fargerikt fellesskap i sitt nærmiljø. Fordi verdens rikeste land har blitt bortskjemt!

Vi trekker allværsjakka tettere rundt oss, henger veska fra Michael Kors på armen og tenker: «Dette angår ikke meg».

Jeg sier ikke at alle skal ta inn en flyktning eller fem. Det er urealistisk. Men du kan tenke deg litt om. Det har jeg gjort. Derfor skriver jeg dette. Og derfor deler jeg dette diktet av Arnulf Øverland, dessverre like aktuelt i dag som da han skrev det, for nesten 80 år siden:

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm –
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

– Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker – men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det – forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære –
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket – å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. –
Vår tid er forbi – Europa brenner!

Arnulf Øverland
-1937-