Det har vært stille fra meg litt for lenge nå. Det er beklagelig. Dessverre ble starten på 2016 noe annerledes enn jeg hadde sett for meg. Jeg skulle starte 2016 med å forberede flytting til ny leilighet. Jeg skulle rydde i rotet mitt og kaste en hel masse, slik at det ble minst mulig å pakke med meg videre.
Slik ble det ikke. Jeg startet 2016 fullstendig tappet for energi. Jeg er så tom for energi at det til tider er et ork bare å gå over stuegulvet.
Heldigvis har jeg funnet forklaringen. Jeg har fått Diabetes type 2. En kronisk sykdom. Det er heldigvis ingen dødsdom, men heller ikke noe som kan kureres på et blunk. Det er en kronisk sykdom som jeg aldri blir kvitt, men som jeg heldigvis kan kontrollere – når jeg først bare får den under kontroll.
Samtidig som det var en lettelse å finne ut hvorfor jeg er tom for energi, så var det et sjokk å få diagnosen Diabetes type 2. Det er flaut. Jeg har fått en livsstilsykdom. Piiinlig!
Jeg har alltid tenkt at det skjer ikke meg. Nå skjer det meg.
Jeg sliter med å ta det inn over meg, og jeg er konstant sliten. Både fysisk, fordi blodsukkeret er for høyt (jeg skal ikke gå i detaljer om den medisinske forklaringen, men jeg tror det handler om at blodet ikke tar opp i seg nok næring eller noe sånt…) og det sliter også psykisk/mentalt, fordi hodet må bli med på reisen.
Det føles som mye styr, fordi det er mye nytt jeg må sette meg inn i, vaner som må forandres, jevnlige besøk hos lege, daglige målinger av blodsukker, alt som puttes i munnen må tenkes over, tankeganger og -mønstre må endres.
Jeg savner jobben min. Jeg savner alle mine hyggelige kollegaer. Jeg savner å føle meg frisk og sterk og kompetent.
I tillegg har jeg nå under to måneder på meg til å finne ny leilighet, pakke og flytte. Uten energi blir dette en utfordring. Ja, det var jeg selv som sa opp denne leiligheten før jul, men da ante jeg jo ikke at januar skulle bli så tøff som den har vært. Og som om ikke det var nok, så tilbrakte jeg forrige helg med magesjau. Det har tatt tid å komme over den kneika også.
Det føles som om jeg har en uoverkommelig jobb foran meg, og det er ikke ofte jeg tør å tenke på alt, for da blir det litt for overveldende. Jeg prøver så godt jeg kan å beholde optimismen min, men jeg klarer det ikke alltid. Det sies at den eneste måten å spise en elefant, er å ta en bit om gangen. For meg kan det bety å gjøre litt hver dag, for eksempel fem minutter hver dag. Forhåpentligvis kommer jeg snart dit at jeg klarer fem minutter hver dag.
Men! Jeg lar meg ikke knekke!
When there is a will there is a way! Så jeg klarer vel dette også.
Sylva sier 