Ingen er fri før alle er fri!

Jeg har aldri gått i tog 8. mars. Ikke fordi jeg er uenig i budskapet. I tidligere år, da jeg hadde fysikk til å gå i tog, og det var praktisk mulig og faktisk tilgjengelig, så hadde jeg ikke behov for å marsjere for kvinnens rettigheter. Jeg mente meg ikke forskjellsbehandlet fordi jeg var kvinne. Jeg har vokst opp med en far som hadde middagen klar til mor kom hjem fra jobb, og da min far dro på fiske, tok mor seg av alle oppgavene i hjemmet, uavhengig av om det ble sett på som mannfolkarbeid eller kvinnfolkarbeid. Oppgavene måtte utføres uansett.

I dag er det ikke praktisk mulig eller faktisk tilgjengelig for meg å gå i tog 8. mars. Ei heller har jeg fysisk helse til å marsjere over noen avstander. Dessverre. For i dag ser jeg annerledes på ting. Jeg har oppdaget systemsvikten. Jeg har oppdaget kjønnsdiskriminering i stor grad.

Fordi det meste i samfunnet er opprinnelig basert på menn. Menns tankegang, menns behov.

Legevitenskapen er utviklet av menn, for menn, basert på datidens forskning på menn, på mannens fysikk. Hvis kvinner hadde blitt sett på som likeverdige som menn i alle år, ja tilbake til Sokrates og Pythagoras, hadde vi ikke trengt å gå i tog for kvinnehelse, for fødeavdelinger, osv. Kvinnens kropp er biologisk forskjellig fra mannens, og dette trenger vi mer forskning på. Men, denne forskningen må ikke ta utgangspunkt i mannens vitenskap. Det er på tide å lære kvinnens biologi å kjenne på nytt, uten mannen som «mal».

Kvinnen har ikke en gang full kontroll over egen kropp. Abortnemder, ofte bestående av middelaldrende menn, med liten kjennskap til kvinners realiteter, skal bestemme over kvinnens kropp. Strenge abortlover, dårlig tilgang på prevensjon, og et fortsatt diskriminerende syn på kvinners seksualitet vitner om at kvinner fortsatt blir sett på som mindreverdige – i hele verden.
Det er fortsatt tabu å snakke om menstruasjon, til og med i vår vestlige opplyste verden. Kvinneplager snakkes det sjelden høyt om, og i hvert fall ikke hvis det er en mann i nærheten. Mange steder er det så dårlig tilgang på kvinnelige sanitærprodukter at jenter ikke kan gå på skolen når de har menstruasjon.

I dag viser uformelle tester at mannen ikke en gang tåler det ubehaget som fruktbare kvinner lever med hver eneste måned i 30-40 år av sitt liv. Vi pleier jo å si at hvis mannen hadde født barn, hadde vi hatt mye bedre smertedempende midler, det ville ikke lenger vært smertefullt, for ikke å snakke om risikabelt – som det fortsatt dessverre er i enkelte land.

For ikke lenge siden ble det ansett som litt av en prestasjon å føde barn. I dag sendes kvinnen hjem dagen etter fødsel, uten hjelp, med sår som ikke har grodd, og en kropp som ikke har fått hvile ut etter den prestasjonen det faktisk er å presse ut en klatt på størrelse med en stor vannmelon gjennom et hull i kroppen som menn helst ser knapt nok har plass til en liten ert. Og mannen synger «Mor, eg vil tilbake».

Det vitner om et system, en kultur og en struktur som ikke tar hensyn til kvinnens biologi.

Derfor syns ikke jeg det er noen grunn til å gratulere kvinner med dagen. Ikke så lenge kvinner over hele verden fortsatt blir undertrykket, mishandlet, solgt som slaver, tvangsgiftet som barn, ofre for et system og en struktur som er bygget opp på mannens premisser. I vestlige land er jenter og kvinner ofre for et umenneskelig press fra media og samfunn om et til tider uoppnåelig skjønnhetsideal. Kvinner skal fortsatt tie i enkelte forsamlinger. I andre forsamlinger blir hun sett på som aggressiv og brysom når hun blir ivrig og engasjert, mens mannen får applaus for de samme egenskapene.

Ingen er fri før alle er fri!

Hurra for feministeliten!

Åja, jeg vil så gjerne være en del av feministeliten! Blir jeg det hvis jeg skriver et lite innlegg om feminisme, tro? Jeg håper det…

Jeg kan jo for mitt bare liv ikke la være å kommentere Sylvi Listhaug sitt blogginnlegg om den forhatte «venstresiden» og «feministeliten».  Ja, tenk det, selveste Sylvi Listhaug blogger. Prøver hun å bli en del av «folk flest», så må hun nok slenge inn et par innlegg om dagens antrekk og noen kakeoppskrifter før hun kan nominere seg selv til Vixen Blog Awards…

Vi venter på Sylvis rosablogg: Vi bestemmer – ikke feministeliten

Listhaug går her til angrep på den samme «feministeliten» som har jobbet hardt i mange tiår for at bloggedama nå faktisk kan velge å gå tidlig tilbake til jobb – eller hun kan velge å la være, alt etter hva som passer for henne. Slik var det ikke en gang i tiden. For femti år siden ville det ikke vært aktuelt for en (snart) trebarnsmor å jobbe fulltid som minister, det ville også vært utenkelig med så mange kvinnelige ministere, for ikke å snakke om kvinnelig statsminister, finansminister, kvinnelig leder av både LO og NHO og så mange flere kvinnelige toppledere at det egentlig er bare helt fantastisk (selv om det egentlig, totalt sett, fortsatt er så alt for få kvinnelige ledere…).

Det Listhaug glemmer, er at det er denne forhatte «feministeliten» som har stått på barrikadene og kjempet fram mulighetene og friheten som gjør at hun nå faktisk kan bestemme selv hva som passer best for henne og hennes familie. (For øvrig håper jeg at hennes mann «får lov til» å være med på denne avgjørelsen.)

«Tvert i mot er idealet for meg at mor har muligheten til å tilbringe mye tid sammen med barnet sitt. Jeg har vokst opp med tradisjonelle familieverdier og en hjemmeværende mor til jeg var 12 år. Det var fantastisk!«

Men hva med far? Listhaug framstår jo her både som sjåvinist og egoist. Hun er mammaen, derfor skal hun ha mer tid med barnet enn faren?!? Slike meninger setter kvinnen mange tiår tilbake i tid. Vil Listhaug virkelig tilbake til 50-tallet, med husmødrenes støv på hjernen og pene forklær? For hvis hun vil tilbake dit, så kan hun heller ikke være minister. Da har hun ikke lengre noe valg, hun tilbake til kjøkkenbenken. Hvis Listhaug synes idéen om hjemmeværende mødre er så fantastisk, så foreslår jeg at hun velger å fratre som minister for å tilbringe mer tid sammen med barna sine. For i 2016 kan hun faktisk velge dette selv!

«…man ser flisen i andres øyner men ikke bjelken i sine egne.«

Sylvi, har du hørt at man ikke skal kaste stein når man sitter i glasshus? Nå trampet du nettopp som elefanten gjennom porselensbutikken…

(Jaddajadda, jeg vet, og jeg beklager, nå skal jeg ikke bruke flere floskler!)

Gratulerer med kvinnedagen!

På kvinnedagen 2016 vil jeg hylle hverdagsfeministen.

Ikke alle kan gå først i toget. Noen må også gå innimellom alle de andre, og noen må til og med gå sist. Bak fronten finner vi massene, og mellom hver kvinnedag skal vi leve alle hverdagene.

En hverdagsfeminist er ikke den som roper høyest, eller den som står fremst på barrikadene. Hun går kanskje ikke en gang i tog på kvinnedagen. Hverdagsfeministen brenner ikke bh’en, og hvis hun har på lilla skjerf, er det fordi det passer med resten av antrekket.

Hverdagsfeministen oppdrar sine barn til å ha respekt for sine medmennesker, uansett kjønn, farge, bakgrunn o.l. Hverdagsfeministen kjøper lekebiler til sine døtre, og lar sønnen få den rosa t-skjorten når han syns den fargen er den fineste.

Hverdagsfeministen slipper partneren til hjemme og lar den andre gjøre ting på sin måte. Hverdagsfeministen henger ikke over partneren og kritiserer måten han gjør ting på, hun har lært seg å ignorere om barnas sokker er ulike. Det er mer viktig for hverdagsfeministen at de voksne i familien opplever at de er likeverdige og at begge gir og får på egne premisser.

Hverdagsfeministen tar igjen med kollegaen som kommer med en kjønnsdiskriminerende kommentar, og lar han skjønne at dette ikke var så smart å si. Hverdagsfeministen lar ikke «Gutteklubben Grei» stikke av med æren og forfremmelsene. Hverdagsfeministen stikker ikke nødvendigvis nesa si fram i alle sammenhenger, men jobber gjerne med de små tingene i hverdagen, og gjør det som er riktig for seg og sin familie. Slik er hverdagsfeministen med på å legge grunnlag for en bedre framtid for oss alle.

Hurra for hverdagsfeministen! Fortsatt god likestillingskamp!

Kaste klærne eller beholde de på?

Nei, ingen fare, det er ikke jeg som vurderer dette. De siste dagene har det pågått en debatt i media om kvinner skal kle av seg eller kle på seg. Debatten har nå også nådd Dagsnytt atten.

(Nederst i dette innlegget finner du lenker til noen av innleggene i debatten.)

Etter å ha fulgt med litt nå, så har jeg begynt å lure på om dette egentlig handler om to forskjellige diskusjoner? En debatt om objektivisering av kjønn og en annen debatt om det uoppnåelige (kunstig) kreerte idealet, jaget etter det perfekte.

Den ene debatten handler om objektiviseringen av kvinner, dette at kvinner (oftere enn menn) blir framstilt som objekter med fokus på kropp og kjønn, og det handler om å se mest mulig deilig ut. Menn derimot, de blir som regel framstilt med fokus på hva de har oppnådd i arbeidslivet, og andre prestasjoner, altså her framheves hjernen, makt osv. (Når så du forresten sist en mannlig bedriftsleder bli spurt om hvem som tar ansvaret på hjemmefronten? Dette spørsmålet stilles omtrent alltid til kvinner i høyere stillinger, hvorfor kan ikke media spørre menn også? Ok, ferdig med den avsporingen for denne gang…)

Den andre diskusjonen går på det mediebildet som skapes av kropp (dette gjelder nesten i like stor grad menn som kvinner nå), der bilder pyntes på og Photoshoppes, noen ganger til det ugjenkjennelige. Alle skavanker skal skjules, det gjelder å framstå som så perfekt som overhodet mulig. Dette jaget etter det perfekte danner et ideal som er umulig å oppnå for de fleste av oss, og kanskje spesielt blant mange unge skaper dette et kroppspress som til tider kan være skadelig.

Jeg har tidligere jublet når noen har vært så modige at de tør å vise fram sin uperfekte kropp med skavanker og valker og det hele. Nå er jeg ikke så sikker på om jeg kommer til å juble for dette neste gang. Fordi: samtidig som jeg synes det er viktig å bekjempe det «perfekte» superidealet som framstilles i media og på sosiale medier, så liker jeg ikke at dette fører til en objektivisering av kropp og kjønn, som (i størst grad) nedgraderer kvinner.

Du kan lese noen av innleggene i debatten her:

Kristine Storli Henningsen (Antisupermamma) startet debatten

Svar fra Suzanne Aabel

Innlegg fra Line Merete Tangen Aanerød

Dagsnytt 18 på Nrk1 17.02.2016 (Spol fram til 50:51 i programmet.)

 

Skjerp deg, Kari!

Nei, vet du hva, Kari Jaquesson! Sånn oppfører man seg bare ikke! Fy skam deg!
Du burde ha lagt deg flat med en gang og beklaget ordbruken din. Nå er det for sent.

Skal man delta i offentlig debatt så får man oppføre seg som folk! Det er helt greit å være uenig om sak, og å si fra om det, men det du gjorde torsdag kveld var ufint, usaklig og i bunn og grunn ingenting annet enn ren hersketeknikk. Til syvende og sist ødelegger slik oppførsel bare for deg selv og for mulighet til å drøfte sak på et saklig nivå.

Du trenger ikke beklage meningene dine, for de er dine egne og de skal du få ha. Men sånt sier man bare ikke, enten de man debatterer med er 17 eller 37!

Lenke til saken på Radio Nova sine nettsider, med lydklipp fra salen: Radio Nova

Kari Jaquesson har i dag beklaget ordbruken overfor 17-åringen. Jeg syns ikke slik ordbruk hører hjemme noe sted, og i hvert fall ikke i offentlig debatt, uansett alder!

Lenke til «forsøk» på beklagelse fra Kari Jaquesson, her fra nrk.no: Kari Jaquesson «beklager»

 

Jeg beklager alle utropstegnene i dette innlegget, men dette gjorde meg sinna!