Har du noen gang hatt følelsen av at verden bare suser forbi deg uten at du helt klarer å henge med? At du sitter i sofaen din og det skjer masse spennende der ute som du ikke er med på? At det virker som om alle andre lykkes med alt og du får til ingenting? At alt noen ganger bare er litt tungt…
Ta det helt med ro, du er ikke alene. Jeg vet om i hvert fall ett menneske til som har det slik iblant – nemlig meg.
Noen ganger velger jeg selv å «melde meg ut» fra verden rundt meg, og bare sitte stille mens jordkloden snurrer rundt sin egen akse i sin egen fart mens jeg sitter alene og tenker – eller lar være å tenke. Noen ganger er det slik jeg får inspirerte tanker – som akkurat nå. Andre ganger kommer det ikke noe produktivt ut av mine stille stunder, og det er helt greit.
Det er ikke alltid disse stundene kommer frivillig. Da hender det jeg må tenke meg godt om og spørre meg selv hva det er jeg har behov for nå. Som regel er det et tegn på at jeg trenger å være litt tydeligere til stede i min egen hverdag. Det tok litt tid før jeg lærte meg at det var helt greit at disse stille stundene kom ubedt. Faktisk tok det meg flere år før jeg sluttet å prøve å kjempe imot. Jeg sloss mot min egen nedstemthet, mot manglende energi, mot min egen mangel til å se lyst på livet. Nå har jeg erfart at jo mindre krefter jeg bruker på å kjempe meg ut av mine stille stunder, jo raskere og lettere kommer jeg meg tilbake til verden igjen.
Samtidig så tror jeg slike stunder er viktige. Jeg tror slike stunder er min form for meditasjon. Jeg tror vi må ha slike stille stunder for å gi hjernen tid og rom til å la tanker og inntrykk falle på plass. Jeg tror veldig på at vi må lære oss å kjenne på begge deler, både på det positive og det negative. Alt kan ikke være rosenrødt hele tiden. Spiser du biff hver dag, blir du lei av biff til slutt…
De introverte blant oss vil antagelig nikke gjenkjennende til mye av dette. Uansett hvilken «-vert» du er, om du er introvert eller ekstrovert eller litt begge deler, så tror jeg at vi alle trenger og har godt av slike stille stunder for oss selv. Vi har godt av å gjøre ingenting noen ganger.
Bare ikke disse stundene varer aaalt for lenge og det blir stille hele tiden. Da kan det være grunn til bekymring. Så derfor bestemmer jeg nå at min stille stund har vart lenge nok. Sommerferien min gikk over til å bli en stille stund (les: et par slike stille uker…), og det har derfor vært niks og nada å høre fra meg. Legg til litt dårlig selvtillit (som gjerne følger av at den stille stunden strakk seg litt for langt…), og en studentdatter som har flyttet hjemmefra med alt det innebærer av omveltning i livet mitt, så vips! Der ramla jeg ned mellom sofaputene og ble borte ei stund…
Men nå har jeg endelig klart å komme meg opp til overflaten igjen, så nå håper jeg dere tilgir meg at jeg har vært fraværende. Framover skal jeg gjøre det jeg kan for å holde meg ovenpå. Jeg skal finne meg en snorkel…og for å forklare den analogien, så avslutter jeg med et sitat fra Olaf Tufte som jeg syns er så knakende godt sagt:
«Har du ikke hue over vann, så skaff deg en snorkel.»
Sylva sier 