Dette blogginnlegget ble opprinnelig skrevet av meg og publisert første gang den 22. juli 2012 på en nå nedlagt blogg. Jeg må legge ut dette innlegget også i år:
Dette blogginnlegget ble opprinnelig skrevet av meg og publisert første gang den 22. juli 2012 på en nå nedlagt blogg. Jeg synes fortsatt dette er aktuelt lesestoff, og siden jeg liker gjenbruk, så poster jeg det i år også:
22. juli 2011, kl. 15:05:
Vår nasjon er fortsatt en uskyldig nasjon. Vi tror at ting ikke skjer her hos oss, i vårt lille land. Lite vet vi at vi om kort tid skal bli rammet av det utenkelige.
Vår lille familie er kun delvis samlet i mitt barndomshjem. Vi er; mamma, min søster, hennes yngste datter og meg. Min eldste niese og min datter har vært her, men har reist. Vi strever fortsatt med å komme over tapet av vår alles kjære Mor – min mormor – som forlot oss uventet 12 dager tidligere. Det er få dager etter begravelsen, og vi er enda litt slitne og utmattet – men…
Dette blogginnlegget ble opprinnelig skrevet av meg og publisert første gang den 22. juli 2012 på en nå nedlagt blogg. Jeg synes fortsatt dette er aktuelt lesestoff, og siden jeg liker gjenbruk, så poster jeg det i år også:
22. juli 2011, kl. 15:05:
Vår nasjon er fortsatt en uskyldig nasjon. Vi tror at ting ikke skjer her hos oss, i vårt lille land. Lite vet vi at vi om kort tid skal bli rammet av det utenkelige.
Vår lille familie er kun delvis samlet i mitt barndomshjem. Vi er; mamma, min søster, hennes yngste datter og meg. Min eldste niese og min datter har vært her, men har reist. Vi strever fortsatt med å komme over tapet av vår alles kjære Mor – min mormor – som forlot oss uventet 12 dager tidligere. Det er få dager etter begravelsen, og vi er enda litt slitne og utmattet – men på bedringens vei.
Denne dagen er vår franske onkel også hos oss, han sitter og ser på Tour de France på Tv2. Vi andre ”vaker” rundt i stua og litt ute på balkongen. Jeg tror været er sånn noenlunde bra, men ikke bra nok til å sole seg utendørs. Vi kjeder oss i grunnen litt, for det er ingen av oss andre som er spesielt interessert i sykling – men av respekt for vår onkel lar vi ham se på sporten.
Min mor er på kjøkkenet og forbereder middag. Man spiser tidlig middag i denne lille bygda oppe i nord. Min søster og jeg prøver å hjelpe til, men som vanlig blir vi jaget ut med beskjed om å dekke bordet. Maten fikser hun selv, hun vil sjelden ha hjelp. Mamma skal gjøre ting selv. Jeg tror det stammer fra en grunnleggende følelse inni henne om ikke å være til bry for noen. Jeg kjenner igjen den holdningen fra hennes mor, vår Mor, som vi alle savner.
22.juli 2011, litt over halv fire på ettermiddagen:
De første meldingene om en eksplosjon i Oslo har gått over tv-skjermen. Foreløpig er det ikke så mange ordene i en stripe som farer over skjermen helt nederst – mens syklistene raser rundt i Frankrike. Eksplosjon i Oslo. Snart står det også at det er i Regjeringskvartalet. Jeg hiver meg straks over pc’en og min lille mobil, ivrig på Twitter, Facebook og nettavisene. Lite informasjon å få enda. Min første tanke er at det må være en gasseksplosjon eller noe lignende. Jeg nekter å tenke tanken videre. Så kommer informasjonen om at det er en bombe. Nei, tenker jeg, dere tar feil, det går ikke an. Ikke i lille Oslo, ikke i lille Norge.
Det var jeg som tok feil.
Bildene kommer fra Regjeringskvartalet. Det er ufattelig. Gatene der jeg pleide å vandre bekymringsløst rundt etter en kosetur på Deichmanske bibliotek, er nå fulle av glasskår og bygningsdeler. Folk vandrer blodige rundt. Det ser ut som en krigssone. Det er fortsatt ikke til å fatte. Jeg får et glimt av kaféen hvor min datter var utplassert i arbeidsuken denne våren; midt i krigssonen. Uhyggelige tanker farer gjennom hodet mitt, men heldigvis er hun trygg i dag, et helt annet sted på Østlandet sammen med pappaen sin.
Byen min ser ut som et krigsoffer. Min by er såret. Den byen som jeg lærte å elske i tidlig voksen alder. Jeg trodde jeg var voksen da jeg kom hit til Oslo som ung student, men vet i dag at det var jeg definitivt ikke. Jeg har vokst opp i denne byen, det var i Oslo jeg ble en voksen. I min by. Den byen som jeg kjempet så hardt for å få komme tilbake til, etter at livet i noen år førte meg til andre steder i landet. Nå er min by skadet.
Min niese på 13 ler av bildene med gardiner som blafrer ut av sønderknuste vinduer. I dag er jeg usikker på om hun lo fordi det så komisk ut, eller om hun ikke visste hvordan hun skulle takle katastrofen. Denne dagen gjør hennes latter meg sint, men jeg vil ikke/tør ikke vise det. Jeg vil ikke/tør ikke vise sorgen som også begynner å gripe meg – og jeg er enda ikke over sorgen etter Mor. I min familie skal man ikke vise så mange følelser – noen få er greit – men ikke for mye. Og ikke følelser som andre ikke forstår. Jeg forstår knapt selv alle følelsene som raser gjennom meg, og det gjør det ikke noe lettere.
Jeg stresser, jeg farer panisk over pc og mobil, desperat etter å få nyheter. Tvinger min onkel til å skifte kanal med jevne mellomrom, i tilfelle NRK eller Tv2 Nyhetskanalen bringer nye bilder. Jeg forbanner denne lille bygda midt i landet, midt i ingenting. Her er ikke bredbånd (eller jo da, noen få har det, men de betaler dyrt for det, og derfor har min mor – teknoanalfabeten – ikke en gang en nettlinje som fungerer noenlunde normalt). Datanettet på mobilen er usigelig tregt her mellom fjellene, oppdateringer av Twitter og Facebook tar uutholdelig lang tid. Nettavisene gjentar de samme nyhetene, bombe i Oslo. De samme bildene over alt. Ingen vet noe sikkert.
Etter hvert må også jeg tro på at det er en bombe som har skapt alle ødeleggelsene. Jeg sliter med å ta det innover meg. Vil fortsatt ikke tro det, men alle rapporter jeg får tak i bekrefter det utenkbare. Så var da også vi i Norge rammet av ekstremisme. Jeg husker jeg tenkte at hva har vi i lille Norge gjort for at Al Qaida skal bombe oss? Nei, dette stemmer ikke, de må ta feil.
Vi spiser middag. Jeg er urolig. Trist. Måltidet blir likevel en liten pustepause. Nervene roer seg litt. Etter maten går jeg tilbake til pc og mobil, til nettaviser, Twitter og Facebook. Litt mindre frenetisk nå – men fortsatt veldig vitebegjærlig. Jeg må vite hva som har skjedd.
22. juli 2011, senere på ettermiddagen:
Jeg ser en forunderlig melding på Twitter. Skyting på Utøya. Min første tanke er at dette er noen som skriver tullemeldinger på Twitter. Så kommer det flere meldinger om det samme, og på en slik måte at jeg skjønner at dette faktisk skjer. Flere og flere uvirkelige meldinger tikker inn og grusomhetene begynner å gå opp for meg. Dette kan da ikke være sant? Her jeg sitter, 100 mil nord for Oslo, er det lett å la være å tro på nyhetene som kommer. Alt blir fjernt og uvirkelig.
Senere ser jeg en status på Facebook fra ei jeg kjente ganske godt noen år tilbake, men som jeg nå bor for langt unna til å pleie kontakten med – annet enn på Facebook. Moren til et barn jeg en gang kjente får ikke kontakt med ungen sin – som er på Utøya. Hun vet ikke hva som skjer. Vet bare at noe forferdelig har skjedd. Vet ikke om det utenkelige har rammet hennes barn eller ikke. Da knekker jeg.
Nå ble det plutselig litt nærmere. Nå vet jeg at det er virkelig en bombe som har blitt sprengt i Oslo, i Regjeringskvartalet, i mine gater. I min by. Nå vet jeg at det er en sinnsyk mann som har skutt unge mennesker på en liten øy. En hvit, norsk mann. Ikke Al Qaida. Det er ikke ekstrem religion som står bak grusomhetene, men ett forskrudd sinn.
Og heldigvis, jeg får etter hvert også vite at den eneste ungdommen jeg visste hvem var på Utøya, har overlevd – fysisk uskadd.
Til slutt slår min mor av tv’en. Hun orker ikke mer elendighet. Jeg tror heller ikke jeg orker mer. Helt til jeg står opp dagen etter og får vite det ufattelige tallet. Vil først ikke tro det heller, men vet at jeg må.
22. juli 2012:
Noen ganger tenker jeg at det var en mening med at min 93-årige mormor døde 12 dager før nasjonen mistet uskylden. Hun ville ikke ha taklet 22. juli. Det måtte dessverre vi.
Sylva sier 