Vinterfabuleringer

Kald snø nedi jakkekragen. En liten åpning mellom votter og jakkeerme slipper inn kulde. Selv om skjerfet er snurret maks antall ganger rundt halsen, så glipper det akkurat nok til at det sniker seg inn kald trekk.

Jeg liker egentlig ikke vinter. Jeg liker ikke å grynne meg gjennom dyp snø og jeg liker i hvert fall ikke å skli rundt på isen – hverken på to bein eller på fire hjul. Jeg gruer meg i lange tider før jeg skal ut og gå på glatt føre. Jeg er så livredd for å ramle, ikke bare fordi jeg er redd for å knekke noe, men også fordi at hvis jeg ramler på glatta, så risikerer jeg og få så vondt at jeg blir hindret fra å bevege meg normalt i dagesvis etterpå. Jeg går så anspent på glatt føre at jeg er stiv og støl i et par dager etterpå. Derfor stabber jeg rundt på is og glatt snø med brodder under skoene og både føler meg og ser ut som ei nitti år gammel kjærring.

Den ene dagen snør det tjue centimeter, og neste dag regner det. Ikke så mye regn at all snøen forsvinner, bare akkurat passe nok til at det ligger igjen tretten centimeter med slush og slaps som er så våt at vinterskoene svupper og klasjer når du går, selv om du har impregnert de tjue ganger den siste uken.

Har du noen gang prøvd å kjøre bil på smal bygdevei med tretten centimeter slush og slaps – og med is under slapset? Det har jeg prøvd i dag, med ei gjennomsnittsfart på «søring som ikke har kjørt på vinterføre på ti år». Helgehandlingen får en litt annen dimensjon når man brøyter seg vei gjennom slapseføre i tre mil for å komme seg til butikken – og så er det nye tre mil tilbake på samme drittføret. Da forsikrer man seg om at man ikke har glemt noe viktig!

Men likevel; se så vakker vinteren kan være! Selv om alt ser hvitt og grått ut, så er det mange nyanser av de bleke fargene hvis man bare ser godt nok etter. Og så blir det så lyst og trivelig ute. Snøen dekker løvet som falt ifjor (eller egentlig forrige måned…) og som jeg ikke har rukket å rake opp enda. Snøen dekker alle skjønnhetsfeilene og gjør alt vakrere. Og så jeg som egentlig ikke liker vinter da…okeida, jeg liker den kanskje litt. Men aller best liker jeg å se på vinteren fra ei god varm stue!

Tilbake til verden

Å flytte fra storbyen til bygda. Å flytte fra eget hjem inn i mors hjem. Som en gang også var mitt hjem, og som nå – etter nesten 30 år – på nytt er blitt mitt hjem.

Det har virkelig vært en overgang. En stor overgang. En kjempestor forandring. Fra å ha et eget hjem der jeg kan gjøre hva jeg vil, når jeg vil, til å bo i hjemmet til et annet menneske, med andre vaner og rutiner. En skikkelig omstilling!

La meg kort oppsummere: Jeg har flyttet fra Oslo til hjembygda, ei knøttlita bygd på Helgeland, midt mellom kyst og innland, utenfor allfarvei. Jeg har forlatt gode venner, gode kolleger, en jobb jeg likte godt og en by hvor jeg likte å bo. Jeg har flyttet til en mor som ikke er helt frisk – og siden jeg selv er i tidlig middelalder, så er heller ikke hun noen ungdom lengre.

Og for en omstilling! Fra storbyens anonymitet til landsbygdas åpne landskap. Fra asfalt og eksos til grusvei og «jordbruksparfyme». Okeida, det er asfalt her også, men den er så hullete og ujevn at det minner mest om en dårlig vedlikeholdt grusvei.

Fra å ha bodd for meg selv og hatt egen husholdning i mange år, til å flytte inn i en allerede etablert husholdning, der jeg forsiktig prøver å finne min plass, og å finne plass til meg og mine ting, uten å ta for mye plass, for jeg vet ikke hvor lenge jeg trenger denne plassen, og jeg vet enda ikke om dette blir min plass permanent.

Men! Tross alle utfordringer, endringer og omstillinger, så har jeg det egentlig veldig bra for tiden!

 

…og siden det har skjedd så mange endringer rundt meg, så må jeg endre litt på bloggen også…følg med framover!

Flyttemelding

Min nye adresse fra ca midten av juni vil bli barndomsheimen nordpå, i Bardal, ei vakker lita bygd på Helgeland.

Nå tror kanskje noen av dere at det har rablet helt for meg når jeg forteller at jeg skal flytte tilbake til barndomshjemmet i Bardal. Men nei, ingen fare, jeg er ikke mer gal enn jeg har vært tidligere.

Derimot tror jeg at jeg gjør noe av det lureste jeg noen gang har gjort. Og for første gang i mitt liv gjør jeg noe helt og holdent bare for min egen del!

Jeg trenger en time-out. Jeg trenger tid til å finne ut hva jeg skal gjøre med resten av mitt liv. Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, så har jeg ikke hatt fast jobb de siste 20 årene. Tanken om å skape min egen jobb har spunnet rundt i hodet på meg den siste tiden. Tør jeg? Våger jeg ta sjansen?

Jeg har så mye inni meg som jeg vil ha ut! Jeg vil skrive! Jeg vil prate! Jeg vil fortelle! Så nå hopper jeg i det og satser. Nå satser jeg på meg selv. Det er skummelt, men den som intet våger, intet vinner – som det heter. Ønsk meg lykke til på ferden!