Vinterfabuleringer

Kald snø nedi jakkekragen. En liten åpning mellom votter og jakkeerme slipper inn kulde. Selv om skjerfet er snurret maks antall ganger rundt halsen, så glipper det akkurat nok til at det sniker seg inn kald trekk.

Jeg liker egentlig ikke vinter. Jeg liker ikke å grynne meg gjennom dyp snø og jeg liker i hvert fall ikke å skli rundt på isen – hverken på to bein eller på fire hjul. Jeg gruer meg i lange tider før jeg skal ut og gå på glatt føre. Jeg er så livredd for å ramle, ikke bare fordi jeg er redd for å knekke noe, men også fordi at hvis jeg ramler på glatta, så risikerer jeg og få så vondt at jeg blir hindret fra å bevege meg normalt i dagesvis etterpå. Jeg går så anspent på glatt føre at jeg er stiv og støl i et par dager etterpå. Derfor stabber jeg rundt på is og glatt snø med brodder under skoene og både føler meg og ser ut som ei nitti år gammel kjærring.

Den ene dagen snør det tjue centimeter, og neste dag regner det. Ikke så mye regn at all snøen forsvinner, bare akkurat passe nok til at det ligger igjen tretten centimeter med slush og slaps som er så våt at vinterskoene svupper og klasjer når du går, selv om du har impregnert de tjue ganger den siste uken.

Har du noen gang prøvd å kjøre bil på smal bygdevei med tretten centimeter slush og slaps – og med is under slapset? Det har jeg prøvd i dag, med ei gjennomsnittsfart på «søring som ikke har kjørt på vinterføre på ti år». Helgehandlingen får en litt annen dimensjon når man brøyter seg vei gjennom slapseføre i tre mil for å komme seg til butikken – og så er det nye tre mil tilbake på samme drittføret. Da forsikrer man seg om at man ikke har glemt noe viktig!

Men likevel; se så vakker vinteren kan være! Selv om alt ser hvitt og grått ut, så er det mange nyanser av de bleke fargene hvis man bare ser godt nok etter. Og så blir det så lyst og trivelig ute. Snøen dekker løvet som falt ifjor (eller egentlig forrige måned…) og som jeg ikke har rukket å rake opp enda. Snøen dekker alle skjønnhetsfeilene og gjør alt vakrere. Og så jeg som egentlig ikke liker vinter da…okeida, jeg liker den kanskje litt. Men aller best liker jeg å se på vinteren fra ei god varm stue!

Hurra for feministeliten!

Åja, jeg vil så gjerne være en del av feministeliten! Blir jeg det hvis jeg skriver et lite innlegg om feminisme, tro? Jeg håper det…

Jeg kan jo for mitt bare liv ikke la være å kommentere Sylvi Listhaug sitt blogginnlegg om den forhatte «venstresiden» og «feministeliten».  Ja, tenk det, selveste Sylvi Listhaug blogger. Prøver hun å bli en del av «folk flest», så må hun nok slenge inn et par innlegg om dagens antrekk og noen kakeoppskrifter før hun kan nominere seg selv til Vixen Blog Awards…

Vi venter på Sylvis rosablogg: Vi bestemmer – ikke feministeliten

Listhaug går her til angrep på den samme «feministeliten» som har jobbet hardt i mange tiår for at bloggedama nå faktisk kan velge å gå tidlig tilbake til jobb – eller hun kan velge å la være, alt etter hva som passer for henne. Slik var det ikke en gang i tiden. For femti år siden ville det ikke vært aktuelt for en (snart) trebarnsmor å jobbe fulltid som minister, det ville også vært utenkelig med så mange kvinnelige ministere, for ikke å snakke om kvinnelig statsminister, finansminister, kvinnelig leder av både LO og NHO og så mange flere kvinnelige toppledere at det egentlig er bare helt fantastisk (selv om det egentlig, totalt sett, fortsatt er så alt for få kvinnelige ledere…).

Det Listhaug glemmer, er at det er denne forhatte «feministeliten» som har stått på barrikadene og kjempet fram mulighetene og friheten som gjør at hun nå faktisk kan bestemme selv hva som passer best for henne og hennes familie. (For øvrig håper jeg at hennes mann «får lov til» å være med på denne avgjørelsen.)

«Tvert i mot er idealet for meg at mor har muligheten til å tilbringe mye tid sammen med barnet sitt. Jeg har vokst opp med tradisjonelle familieverdier og en hjemmeværende mor til jeg var 12 år. Det var fantastisk!«

Men hva med far? Listhaug framstår jo her både som sjåvinist og egoist. Hun er mammaen, derfor skal hun ha mer tid med barnet enn faren?!? Slike meninger setter kvinnen mange tiår tilbake i tid. Vil Listhaug virkelig tilbake til 50-tallet, med husmødrenes støv på hjernen og pene forklær? For hvis hun vil tilbake dit, så kan hun heller ikke være minister. Da har hun ikke lengre noe valg, hun må tilbake til kjøkkenbenken. Hvis Listhaug synes idéen om hjemmeværende mødre er så fantastisk, så foreslår jeg at hun velger å fratre som minister for å tilbringe mer tid sammen med barna sine. For i 2016 kan hun faktisk velge dette selv!

«…man ser flisen i andres øyner men ikke bjelken i sine egne.«

Sylvi, har du hørt at man ikke skal kaste stein når man sitter i glasshus? Nå trampet du nettopp som elefanten gjennom porselensbutikken…

(Jaddajadda, jeg vet, og jeg beklager, nå skal jeg ikke bruke flere floskler!)

Å fly – eller ikke fly…

«Tenk om jeg faller? – Å, men kjære deg, tenk om du flyr!»

Dette sitatet har vært klistret til bakhodet de siste dagene. Men ordene har ikke fått regjert alene. Disse tankene har flydd rundt og forstyrret sinnsroen:

«Skal jeg? Skal ikke? Tør jeg? Kan jeg? Er jeg flink nok? Er jeg god nok? Kan jeg få det til? Burde jeg? Burde jeg la være? Kan det gå bra? Nei, dette er nok ikke noe for meg. Hvorfor skulle ikke dette være noe for meg?»

Er det rart man blir tussete i hodet, sover dårlig og gjør uforklarlige snåle ting om dagen…? Heldigvis kom det tre nye ord snikende inn i det forvirrede hodet mitt, og de ble værende:

«Just do it!»

Så da gjorde jeg det!

Jeg gleder meg, jeg er spent, opprømt og har sommerfugler (eller svaner!) i magen…hva vil framtida bringe?

…og nøyaktig hva jeg har gjort, får du nok vite en vakker dag…

Gøy med jobb!

Min første arbeidsfrie helg går mot slutten. Tenk, nå er det forskjell på ukedag og helg for meg også! Endelig, etter 8,5 mnd som arbeidsledig er jeg i jobb igjen. Selv om det er bare midlertidig, et engasjement ut året. Det er uansett utrolig deilig å være i jobb igjen! Følelsen av å ha noe meningsfylt å gå til hver morgen, å være en del av arbeidstokken igjen, å tjene lønn, å ha hyggelige kolleger, å komme hjem sliten fordi jeg har lært masse nytt og har mange nye inntrykk å sortere, den følelsen er vanskelig å beskrive med ord. Det kjennes godt. Nei ikke bare godt, det kjennes utrolig deilig – og gøy!

Siden det nå engang er slik at vi i dette landet defineres av hva vi jobber med (det er forresten en diskusjon vi tar en annen gang…), så kjennes det helt fantastisk at jeg nå kan si takk og farvel til stønad og velkommen lønning! 🙂 Nå kan jeg møte nye mennesker med hodet hevet og si hvor jeg jobber – og ikke minst at jeg jobber, der jeg tidligere gruet meg til å møte nye mennesker og fortelle at jeg var arbeidsledig. Det gjør noe med selvfølelsen, og ikke i positiv forstand.

Den første uka på jobb (jippi, på jobb!) har vært utrolig gøy – og litt slitsom. Mye nytt faglig å lære, mange nye mennesker som har mange navn som skal læres, nye datasystemer, nye uskrevne koder, mange nye inntrykk, en ny reisevei, nye lokaler som skal læres å kjenne. Tenk så heldig jeg er, jeg som elsker å lære nye ting!

Men nå skal jeg straks finne køya, for i morgen skal jeg tidlig opp, og på jobb og lære enda mere nytt! Yihaa!