Ingen er fri før alle er fri!

Jeg har aldri gått i tog 8. mars. Ikke fordi jeg er uenig i budskapet. I tidligere år, da jeg hadde fysikk til å gå i tog, og det var praktisk mulig og faktisk tilgjengelig, så hadde jeg ikke behov for å marsjere for kvinnens rettigheter. Jeg mente meg ikke forskjellsbehandlet fordi jeg var kvinne. Jeg har vokst opp med en far som hadde middagen klar til mor kom hjem fra jobb, og da min far dro på fiske, tok mor seg av alle oppgavene i hjemmet, uavhengig av om det ble sett på som mannfolkarbeid eller kvinnfolkarbeid. Oppgavene måtte utføres uansett.

I dag er det ikke praktisk mulig eller faktisk tilgjengelig for meg å gå i tog 8. mars. Ei heller har jeg fysisk helse til å marsjere over noen avstander. Dessverre. For i dag ser jeg annerledes på ting. Jeg har oppdaget systemsvikten. Jeg har oppdaget kjønnsdiskriminering i stor grad.

Fordi det meste i samfunnet er opprinnelig basert på menn. Menns tankegang, menns behov.

Legevitenskapen er utviklet av menn, for menn, basert på datidens forskning på menn, på mannens fysikk. Hvis kvinner hadde blitt sett på som likeverdige som menn i alle år, ja tilbake til Sokrates og Pythagoras, hadde vi ikke trengt å gå i tog for kvinnehelse, for fødeavdelinger, osv. Kvinnens kropp er biologisk forskjellig fra mannens, og dette trenger vi mer forskning på. Men, denne forskningen må ikke ta utgangspunkt i mannens vitenskap. Det er på tide å lære kvinnens biologi å kjenne på nytt, uten mannen som «mal».

Kvinnen har ikke en gang full kontroll over egen kropp. Abortnemder, ofte bestående av middelaldrende menn, med liten kjennskap til kvinners realiteter, skal bestemme over kvinnens kropp. Strenge abortlover, dårlig tilgang på prevensjon, og et fortsatt diskriminerende syn på kvinners seksualitet vitner om at kvinner fortsatt blir sett på som mindreverdige – i hele verden.
Det er fortsatt tabu å snakke om menstruasjon, til og med i vår vestlige opplyste verden. Kvinneplager snakkes det sjelden høyt om, og i hvert fall ikke hvis det er en mann i nærheten. Mange steder er det så dårlig tilgang på kvinnelige sanitærprodukter at jenter ikke kan gå på skolen når de har menstruasjon.

I dag viser uformelle tester at mannen ikke en gang tåler det ubehaget som fruktbare kvinner lever med hver eneste måned i 30-40 år av sitt liv. Vi pleier jo å si at hvis mannen hadde født barn, hadde vi hatt mye bedre smertedempende midler, det ville ikke lenger vært smertefullt, for ikke å snakke om risikabelt – som det fortsatt dessverre er i enkelte land.

For ikke lenge siden ble det ansett som litt av en prestasjon å føde barn. I dag sendes kvinnen hjem dagen etter fødsel, uten hjelp, med sår som ikke har grodd, og en kropp som ikke har fått hvile ut etter den prestasjonen det faktisk er å presse ut en klatt på størrelse med en stor vannmelon gjennom et hull i kroppen som menn helst ser knapt nok har plass til en liten ert. Og mannen synger «Mor, eg vil tilbake».

Det vitner om et system, en kultur og en struktur som ikke tar hensyn til kvinnens biologi.

Derfor syns ikke jeg det er noen grunn til å gratulere kvinner med dagen. Ikke så lenge kvinner over hele verden fortsatt blir undertrykket, mishandlet, solgt som slaver, tvangsgiftet som barn, ofre for et system og en struktur som er bygget opp på mannens premisser. I vestlige land er jenter og kvinner ofre for et umenneskelig press fra media og samfunn om et til tider uoppnåelig skjønnhetsideal. Kvinner skal fortsatt tie i enkelte forsamlinger. I andre forsamlinger blir hun sett på som aggressiv og brysom når hun blir ivrig og engasjert, mens mannen får applaus for de samme egenskapene.

Ingen er fri før alle er fri!

Robin Hood i Bakvendtland

Den blå-blå regjeringen tar nok en gang fra de fattige og gir til de rike, de praktiserer en slags omvendt Robin Hood politikk. Regjeringen mener at det er for få av de som går på AAP som kommer seg ut i jobb, derfor skal ordningen strammes inn. Hva slags tankegang er det? Enn om teoretikerne i regjering kunne klare å se realitetene i øynene; det er for få jobber til alle som vil ha, og det rammer de med færre ressurser, de med mindre utdannelse, de med hull i sin cv.

En arbeidsgiver ønsker seg ikke disse arbeidstakerne, arbeidsgiveren ønsker seg en arbeidstaker som framstår som «problemfri», fordi denne koster mindre tid og penger. Når det da er hundrevis av søkere til de få ledige stillingene som lyses ut, så plukker jo selvsagt arbeidsgiverne fra øverste hylle. De er jo ikke dumme heller. Og da faller de utenfor, alle de som ikke helt når opp til den øverste hyllen. Jeg vet, fordi jeg er en av dem som ikke helt har klart å nå opp dit.

vg.no: Strammer inn ordningene for syke

frifagbevegelse.no: Regjeringen strammer inn støtten til arbeidsløse

Nerd Aid 6 – Mat til Syria

Bare gjør det!

Sosiale medier fylles opp av støtteerklæringer til dette og hint, av nystekte smultringer og nyvasket hus, av adventslys og adventslyst, håndballjenter og julestress, og den spanske fluen har sin sedvanlige rundt-juletider-repetisjon på gode gamle statskanalen. Vi handler julegaver til poden og brodern og sier til oss selv at det er tanken som teller. Vi tenner lys og føler oss så tilfredse; nå har vi virkelig gjort en innsats og døyvet noe av den dårlige samvittigheten. For både delte jeg den artikkelen om tragedien i går, og i dag tente jeg et lys på min Facebookprofil, så nå kan alle se at jeg er et politisk korrekt medmenneske.

Bullshit! For de menneskene som opplever at verden slik de kjenner den, faller sammen rundt dem, hjelper ikke dine tomme ord på Facebook det spøtt! Nå er tiden inne for å gjøre tanker om til handling, det er det eneste som hjelper!

Derfor har jeg donert en sum til denne aksjonen hos Røde Kors, og det kan du også gjøre! Just do it!

(Trykk på lenken helt nederst i innlegget, så kommer du til aksjonen sin side hos Røde Kors.)

Julen 2016 er dessverre ikke noe unntak. Krigen i Syria etterlater seg en uendelig rekke med uskyldige offer. Scenene fra Aleppo blir bare mer ubegripelige, når vi kanskje trodde at det ikke kunne bli verre. Kjære, kjære venner, nerds, og generelt varme empatiske folk. Tusen takk for alle bidragene

Source: Nerd Aid 6 – Mat til Syria

 

 

Listhaug, vår egen Donald?

​Sylvi Listhaug minner meg mer og mer om Donald Trump. Hun syter og klager over negativ oppmerksomhet, det er tydelig at hun føler seg «djupt såra og vonbroten». Hun prøver også å nekte for ting hun beviselig har sagt og skrevet. 

Sitat fra Listhaugs eget blogginnlegg (Hvem er denne personen de snakker om):

«Mange har fremstilt det som om jeg synes det er flott at barn blir sendt ut. Dette er løgn.»

Men du godeste Sylvi Listhaug, på hvilken annen måte skal man tolke din post på Facebook fra 14.11. hvor du ber om at man skal like og dele at New York Times omtaler utsendingen av en 7 år gammel gutt? «Det er et viktig signal som når ut til hele verden gjennom New York Times. (…) Lik og del hvis du er enig!»

Se posten på Facebook

Listhaugs Facebookside framstår for øvrig som en yngleplass for nettrollene. Ministerens retorikk legger grunnlag for fremmedhat, og fyrer oppunder alle de mørke kreftene som det dessverre er så altfor mange av på internett. Statsminister Erna Solberg har lagt fram en plan mot hatytringer på nett. Hun bør kanskje starte med en liten intern opprydning?

Hurra for feministeliten!

Åja, jeg vil så gjerne være en del av feministeliten! Blir jeg det hvis jeg skriver et lite innlegg om feminisme, tro? Jeg håper det…

Jeg kan jo for mitt bare liv ikke la være å kommentere Sylvi Listhaug sitt blogginnlegg om den forhatte «venstresiden» og «feministeliten».  Ja, tenk det, selveste Sylvi Listhaug blogger. Prøver hun å bli en del av «folk flest», så må hun nok slenge inn et par innlegg om dagens antrekk og noen kakeoppskrifter før hun kan nominere seg selv til Vixen Blog Awards…

Vi venter på Sylvis rosablogg: Vi bestemmer – ikke feministeliten

Listhaug går her til angrep på den samme «feministeliten» som har jobbet hardt i mange tiår for at bloggedama nå faktisk kan velge å gå tidlig tilbake til jobb – eller hun kan velge å la være, alt etter hva som passer for henne. Slik var det ikke en gang i tiden. For femti år siden ville det ikke vært aktuelt for en (snart) trebarnsmor å jobbe fulltid som minister, det ville også vært utenkelig med så mange kvinnelige ministere, for ikke å snakke om kvinnelig statsminister, finansminister, kvinnelig leder av både LO og NHO og så mange flere kvinnelige toppledere at det egentlig er bare helt fantastisk (selv om det egentlig, totalt sett, fortsatt er så alt for få kvinnelige ledere…).

Det Listhaug glemmer, er at det er denne forhatte «feministeliten» som har stått på barrikadene og kjempet fram mulighetene og friheten som gjør at hun nå faktisk kan bestemme selv hva som passer best for henne og hennes familie. (For øvrig håper jeg at hennes mann «får lov til» å være med på denne avgjørelsen.)

«Tvert i mot er idealet for meg at mor har muligheten til å tilbringe mye tid sammen med barnet sitt. Jeg har vokst opp med tradisjonelle familieverdier og en hjemmeværende mor til jeg var 12 år. Det var fantastisk!«

Men hva med far? Listhaug framstår jo her både som sjåvinist og egoist. Hun er mammaen, derfor skal hun ha mer tid med barnet enn faren?!? Slike meninger setter kvinnen mange tiår tilbake i tid. Vil Listhaug virkelig tilbake til 50-tallet, med husmødrenes støv på hjernen og pene forklær? For hvis hun vil tilbake dit, så kan hun heller ikke være minister. Da har hun ikke lengre noe valg, hun må tilbake til kjøkkenbenken. Hvis Listhaug synes idéen om hjemmeværende mødre er så fantastisk, så foreslår jeg at hun velger å fratre som minister for å tilbringe mer tid sammen med barna sine. For i 2016 kan hun faktisk velge dette selv!

«…man ser flisen i andres øyner men ikke bjelken i sine egne.«

Sylvi, har du hørt at man ikke skal kaste stein når man sitter i glasshus? Nå trampet du nettopp som elefanten gjennom porselensbutikken…

(Jaddajadda, jeg vet, og jeg beklager, nå skal jeg ikke bruke flere floskler!)

Da Norge mistet sin uskyld

Dette blogginnlegget ble opprinnelig skrevet av meg og publisert første gang den 22. juli 2012 på en nå nedlagt blogg. Jeg må legge ut dette innlegget også i år:

Sylva sier

Dette blogginnlegget ble opprinnelig skrevet av meg og publisert første gang den 22. juli 2012 på en nå nedlagt blogg. Jeg synes fortsatt dette er aktuelt lesestoff, og siden jeg liker gjenbruk, så poster jeg det i år også:

22. juli 2011, kl. 15:05:

Vår nasjon er fortsatt en uskyldig nasjon. Vi tror at ting ikke skjer her hos oss, i vårt lille land. Lite vet vi at vi om kort tid skal bli rammet av det utenkelige.

Vår lille familie er kun delvis samlet i mitt barndomshjem. Vi er; mamma, min søster, hennes yngste datter og meg. Min eldste niese og min datter har vært her, men har reist. Vi strever fortsatt med å komme over tapet av vår alles kjære Mor – min mormor – som forlot oss uventet 12 dager tidligere. Det er få dager etter begravelsen, og vi er enda litt slitne og utmattet – men…

Vis opprinnelig innlegg 1 182 ord igjen

Murder on the dance floor.

I dag finner jeg ikke egne ord, heldigvis trenger jeg ikke det, for denne herren sier det så bra:

SVEN HENRIKSEN

Foto: Robert Mapplethorphe «Two Men Dancing» 1984

Noen få av oss kom ut av skyggene på tidlig 70-tall.

Vi kom fra små og litt større plasser mot de store byene, med hån, mobbing og trakassering som et ekko i ørene. Vi var en liten skjelven flokk som ikke hadde all verdens selvtilitt. Noen av oss hadde stått på en krakk ved speilet der hjemme og mønstret dette hvite fugleskroget som kanskje skulle bli et menneske en dag. Vi trodde at ingen var som oss, vi trodde vi var alene i verden og at det vi følte i hjertene våre var abnormt. Over oss hang hele tiden en mental løkke i taket, den kunne bli en vei ut fra angst og skrekk for ikke å passe inn, om vi ikke slapp unna.

Vi gikk mot lyset i de store byene, det iskalde lyset. Vi fant en flik av et dansegulv, folk…

Vis opprinnelig innlegg 693 ord igjen

Du må ikke sove…

Jeg fikk ikke sove.

Har du noen gang lest hele dette diktet? Det har jeg, uten egentlig å få med meg noen verdens ting. Helt til jeg leste det om igjen i går kveld. Et par av linjene kjenner de fleste av oss igjen (jeg skal ikke røpe hvilke). Denne gangen traff dette diktet meg midt i hjerterota og mellomgulvet! Her sitter vi trygt og godt i våre varme hjem og grubler på om vi skal bruke tre tusen eller syv tusen på julegaven til gullungen. H*n ønsket seg jo virkelig den greia der som h*n virkelig ikke trenger. Samtidig, over hele verden, finnes det barn som virkelig ønsker seg mat, tak over hodet, og en seng å sove i som ikke rister av bombenedslag i nabolaget. De ønsker seg en hverdag uten knatring fra maskingevær. Gatene der ungene pleide å leke er fulle av mursteiner og bygningsrester fra sammenraste hus.

Til alle dere som «ikke er rasist, men…»
Bytt ut ordet muslim med jøde. Hva skjer da? Hører du at du framstår som en nazist?

Hva kan du og jeg gjøre? Du kan slutte med å spre feil fakta og hatske ytringer. Tenk deg litt om. Hva om det var deg og din familie som fikk hjemmet ditt rasert? Hva om det var din gate hvor ungene ikke kunne leke trygt? Hva om hele samfunnet du levde trygt og godt i, en dag var borte? Jobben du gikk til fantes ikke mer. Butikkene stengte både fordi det ikke fantes varer å selge og fordi mange av de lå i ruiner. Ingen skoler, ingen leger, ja alt av infrastruktur brøt sammen. Ville du blitt da? Ville du blitt der hvor du risikerte at du eller familien din lå døde neste morgen fordi bomben traff?

Ja, det er en utfordring at det kommer så mange flyktninger til Norge. Fordi dagens regjering i verdens rikeste land tenker at de skal behandle de som flykter fra krig og elendighet så dårlig at det ikke skal friste å komme til Norge. Fordi verdens rikeste land ikke har et mottaksapparat stående klart til å ta imot så mange. Fordi verdens rikeste land har glemt at for 70-75 år siden måtte mange flykte fra Norge. Fordi mange i verdens rikeste land ikke kommer til å merke noe annet enn et bittelitt mer fargerikt fellesskap i sitt nærmiljø. Fordi verdens rikeste land har blitt bortskjemt!

Vi trekker allværsjakka tettere rundt oss, henger veska fra Michael Kors på armen og tenker: «Dette angår ikke meg».

Jeg sier ikke at alle skal ta inn en flyktning eller fem. Det er urealistisk. Men du kan tenke deg litt om. Det har jeg gjort. Derfor skriver jeg dette. Og derfor deler jeg dette diktet av Arnulf Øverland, dessverre like aktuelt i dag som da han skrev det, for nesten 80 år siden:

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm –
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

– Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker – men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det – forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære –
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket – å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. –
Vår tid er forbi – Europa brenner!

Arnulf Øverland
-1937-

Da Norge mistet sin uskyld

Dette blogginnlegget ble opprinnelig skrevet av meg og publisert første gang den 22. juli 2012 på en nå nedlagt blogg. Jeg synes fortsatt dette er aktuelt lesestoff, og siden jeg liker gjenbruk, så poster jeg det i år også:

22. juli 2011, kl. 15:05:

Vår nasjon er fortsatt en uskyldig nasjon. Vi tror at ting ikke skjer her hos oss, i vårt lille land. Lite vet vi at vi om kort tid skal bli rammet av det utenkelige.

Vår lille familie er kun delvis samlet i mitt barndomshjem. Vi er; mamma, min søster, hennes yngste datter og meg. Min eldste niese og min datter har vært her, men har reist. Vi strever fortsatt med å komme over tapet av vår alles kjære Mor – min mormor – som forlot oss uventet 12 dager tidligere. Det er få dager etter begravelsen, og vi er enda litt slitne og utmattet – men på bedringens vei.

Denne dagen er vår franske onkel også hos oss, han sitter og ser på Tour de France på Tv2. Vi andre ”vaker” rundt i stua og litt ute på balkongen. Jeg tror været er sånn noenlunde bra, men ikke bra nok til å sole seg utendørs. Vi kjeder oss i grunnen litt, for det er ingen av oss andre som er spesielt interessert i sykling – men av respekt for vår onkel lar vi ham se på sporten.

Min mor er på kjøkkenet og forbereder middag. Man spiser tidlig middag i denne lille bygda oppe i nord. Min søster og jeg prøver å hjelpe til, men som vanlig blir vi jaget ut med beskjed om å dekke bordet. Maten fikser hun selv, hun vil sjelden ha hjelp. Mamma skal gjøre ting selv. Jeg tror det stammer fra en grunnleggende følelse inni henne om ikke å være til bry for noen. Jeg kjenner igjen den holdningen fra hennes mor, vår Mor, som vi alle savner.

22.juli 2011, litt over halv fire på ettermiddagen:

De første meldingene om en eksplosjon i Oslo har gått over tv-skjermen. Foreløpig er det ikke så mange ordene i en stripe som farer over skjermen helt nederst – mens syklistene raser rundt i Frankrike. Eksplosjon i Oslo. Snart står det også at det er i Regjeringskvartalet. Jeg hiver meg straks over pc’en og min lille mobil, ivrig på Twitter, Facebook og nettavisene. Lite informasjon å få enda. Min første tanke er at det må være en gasseksplosjon eller noe lignende. Jeg nekter å tenke tanken videre. Så kommer informasjonen om at det er en bombe. Nei, tenker jeg, dere tar feil, det går ikke an. Ikke i lille Oslo, ikke i lille Norge.

Det var jeg som tok feil.

Bildene kommer fra Regjeringskvartalet. Det er ufattelig. Gatene der jeg pleide å vandre bekymringsløst rundt etter en kosetur på Deichmanske bibliotek, er nå fulle av glasskår og bygningsdeler. Folk vandrer blodige rundt. Det ser ut som en krigssone. Det er fortsatt ikke til å fatte. Jeg får et glimt av kaféen hvor min datter var utplassert i arbeidsuken denne våren; midt i krigssonen. Uhyggelige tanker farer gjennom hodet mitt, men heldigvis er hun trygg i dag, et helt annet sted på Østlandet sammen med pappaen sin.

Byen min ser ut som et krigsoffer. Min by er såret. Den byen som jeg lærte å elske i tidlig voksen alder. Jeg trodde jeg var voksen da jeg kom hit til Oslo som ung student, men vet i dag at det var jeg definitivt ikke. Jeg har vokst opp i denne byen, det var i Oslo jeg ble en voksen. I min by. Den byen som jeg kjempet så hardt for å få komme tilbake til, etter at livet i noen år førte meg til andre steder i landet. Nå er min by skadet.

Min niese på 13 ler av bildene med gardiner som blafrer ut av sønderknuste vinduer. I dag er jeg usikker på om hun lo fordi det så komisk ut, eller om hun ikke visste hvordan hun skulle takle katastrofen. Denne dagen gjør hennes latter meg sint, men jeg vil ikke/tør ikke vise det. Jeg vil ikke/tør ikke vise sorgen som også begynner å gripe meg – og jeg er enda ikke over sorgen etter Mor. I min familie skal man ikke vise så mange følelser – noen få er greit – men ikke for mye. Og ikke følelser som andre ikke forstår. Jeg forstår knapt selv alle følelsene som raser gjennom meg, og det gjør det ikke noe lettere.

Jeg stresser, jeg farer panisk over pc og mobil, desperat etter å få nyheter. Tvinger min onkel til å skifte kanal med jevne mellomrom, i tilfelle NRK eller Tv2 Nyhetskanalen bringer nye bilder. Jeg forbanner denne lille bygda midt i landet, midt i ingenting. Her er ikke bredbånd (eller jo da, noen få har det, men de betaler dyrt for det, og derfor har min mor – teknoanalfabeten – ikke en gang en nettlinje som fungerer noenlunde normalt). Datanettet på mobilen er usigelig tregt her mellom fjellene, oppdateringer av Twitter og Facebook tar uutholdelig lang tid. Nettavisene gjentar de samme nyhetene, bombe i Oslo. De samme bildene over alt. Ingen vet noe sikkert.

Etter hvert må også jeg tro på at det er en bombe som har skapt alle ødeleggelsene. Jeg sliter med å ta det innover meg. Vil fortsatt ikke tro det, men alle rapporter jeg får tak i bekrefter det utenkbare. Så var da også vi i Norge rammet av ekstremisme. Jeg husker jeg tenkte at hva har vi i lille Norge gjort for at Al Qaida skal bombe oss? Nei, dette stemmer ikke, de må ta feil.

Vi spiser middag. Jeg er urolig. Trist. Måltidet blir likevel en liten pustepause. Nervene roer seg litt. Etter maten går jeg tilbake til pc og mobil, til nettaviser, Twitter og Facebook. Litt mindre frenetisk nå – men fortsatt veldig vitebegjærlig. Jeg må vite hva som har skjedd.

22. juli 2011, senere på ettermiddagen:

Jeg ser en forunderlig melding på Twitter. Skyting på Utøya. Min første tanke er at dette er noen som skriver tullemeldinger på Twitter. Så kommer det flere meldinger om det samme, og på en slik måte at jeg skjønner at dette faktisk skjer. Flere og flere uvirkelige meldinger tikker inn og grusomhetene begynner å gå opp for meg. Dette kan da ikke være sant? Her jeg sitter, 100 mil nord for Oslo, er det lett å la være å tro på nyhetene som kommer. Alt blir fjernt og uvirkelig.

Senere ser jeg en status på Facebook fra ei jeg kjente ganske godt noen år tilbake, men som jeg nå bor for langt unna til å pleie kontakten med – annet enn på Facebook. Moren til et barn jeg en gang kjente får ikke kontakt med ungen sin – som er på Utøya. Hun vet ikke hva som skjer. Vet bare at noe forferdelig har skjedd. Vet ikke om det utenkelige har rammet hennes barn eller ikke. Da knekker jeg.

Nå ble det plutselig litt nærmere. Nå vet jeg at det er virkelig en bombe som har blitt sprengt i Oslo, i Regjeringskvartalet, i mine gater. I min by. Nå vet jeg at det er en sinnsyk mann som har skutt unge mennesker på en liten øy. En hvit, norsk mann. Ikke Al Qaida. Det er ikke ekstrem religion som står bak grusomhetene, men ett forskrudd sinn.

Og heldigvis, jeg får etter hvert også vite at den eneste ungdommen jeg visste hvem var på Utøya, har overlevd – fysisk uskadd.

Til slutt slår min mor av tv’en. Hun orker ikke mer elendighet. Jeg tror heller ikke jeg orker mer. Helt til jeg står opp dagen etter og får vite det ufattelige tallet. Vil først ikke tro det heller, men vet at jeg må.

22. juli 2012:

Noen ganger tenker jeg at det var en mening med at min 93-årige mormor døde 12 dager før nasjonen mistet uskylden. Hun ville ikke ha taklet 22. juli. Det måtte dessverre vi.

Bilde fra Nydalen t-banestasjon, 28. juli 2011.