Tilbake til verden

Å flytte fra storbyen til bygda. Å flytte fra eget hjem inn i mors hjem. Som en gang også var mitt hjem, og som nå – etter nesten 30 år – på nytt er blitt mitt hjem.

Det har virkelig vært en overgang. En stor overgang. En kjempestor forandring. Fra å ha et eget hjem der jeg kan gjøre hva jeg vil, når jeg vil, til å bo i hjemmet til et annet menneske, med andre vaner og rutiner. En skikkelig omstilling!

La meg kort oppsummere: Jeg har flyttet fra Oslo til hjembygda, ei knøttlita bygd på Helgeland, midt mellom kyst og innland, utenfor allfarvei. Jeg har forlatt gode venner, gode kolleger, en jobb jeg likte godt og en by hvor jeg likte å bo. Jeg har flyttet til en mor som ikke er helt frisk – og siden jeg selv er i tidlig middelalder, så er heller ikke hun noen ungdom lengre.

Og for en omstilling! Fra storbyens anonymitet til landsbygdas åpne landskap. Fra asfalt og eksos til grusvei og «jordbruksparfyme». Okeida, det er asfalt her også, men den er så hullete og ujevn at det minner mest om en dårlig vedlikeholdt grusvei.

Fra å ha bodd for meg selv og hatt egen husholdning i mange år, til å flytte inn i en allerede etablert husholdning, der jeg forsiktig prøver å finne min plass, og å finne plass til meg og mine ting, uten å ta for mye plass, for jeg vet ikke hvor lenge jeg trenger denne plassen, og jeg vet enda ikke om dette blir min plass permanent.

Men! Tross alle utfordringer, endringer og omstillinger, så har jeg det egentlig veldig bra for tiden!

 

…og siden det har skjedd så mange endringer rundt meg, så må jeg endre litt på bloggen også…følg med framover!

Siste kvelden i Oslo

Det er litt vemodig, men ikke trist. Det kjennes også litt greit. Faktisk gleder jeg meg litt, ikke til å forlate Oslo, men til å komme i gang med mitt nye liv.

Jeg kommer til å savne alle de flotte menneskene, asfalt og eksos, mangfold, kaffebarer, mylderet, byens bygninger, Barcode, utsikten, trikken, de små gatene man enda ikke har oppdaget, og og og – en hel masse mer.

Takk Oslo, byen i mitt hjerte!

#Oslove

Flyttemelding

Min nye adresse fra ca midten av juni vil bli barndomsheimen nordpå, i Bardal, ei vakker lita bygd på Helgeland.

Nå tror kanskje noen av dere at det har rablet helt for meg når jeg forteller at jeg skal flytte tilbake til barndomshjemmet i Bardal. Men nei, ingen fare, jeg er ikke mer gal enn jeg har vært tidligere.

Derimot tror jeg at jeg gjør noe av det lureste jeg noen gang har gjort. Og for første gang i mitt liv gjør jeg noe helt og holdent bare for min egen del!

Jeg trenger en time-out. Jeg trenger tid til å finne ut hva jeg skal gjøre med resten av mitt liv. Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, så har jeg ikke hatt fast jobb de siste 20 årene. Tanken om å skape min egen jobb har spunnet rundt i hodet på meg den siste tiden. Tør jeg? Våger jeg ta sjansen?

Jeg har så mye inni meg som jeg vil ha ut! Jeg vil skrive! Jeg vil prate! Jeg vil fortelle! Så nå hopper jeg i det og satser. Nå satser jeg på meg selv. Det er skummelt, men den som intet våger, intet vinner – som det heter. Ønsk meg lykke til på ferden!

Gøy med jobb!

Min første arbeidsfrie helg går mot slutten. Tenk, nå er det forskjell på ukedag og helg for meg også! Endelig, etter 8,5 mnd som arbeidsledig er jeg i jobb igjen. Selv om det er bare midlertidig, et engasjement ut året. Det er uansett utrolig deilig å være i jobb igjen! Følelsen av å ha noe meningsfylt å gå til hver morgen, å være en del av arbeidstokken igjen, å tjene lønn, å ha hyggelige kolleger, å komme hjem sliten fordi jeg har lært masse nytt og har mange nye inntrykk å sortere, den følelsen er vanskelig å beskrive med ord. Det kjennes godt. Nei ikke bare godt, det kjennes utrolig deilig – og gøy!

Siden det nå engang er slik at vi i dette landet defineres av hva vi jobber med (det er forresten en diskusjon vi tar en annen gang…), så kjennes det helt fantastisk at jeg nå kan si takk og farvel til stønad og velkommen lønning! 🙂 Nå kan jeg møte nye mennesker med hodet hevet og si hvor jeg jobber – og ikke minst at jeg jobber, der jeg tidligere gruet meg til å møte nye mennesker og fortelle at jeg var arbeidsledig. Det gjør noe med selvfølelsen, og ikke i positiv forstand.

Den første uka på jobb (jippi, på jobb!) har vært utrolig gøy – og litt slitsom. Mye nytt faglig å lære, mange nye mennesker som har mange navn som skal læres, nye datasystemer, nye uskrevne koder, mange nye inntrykk, en ny reisevei, nye lokaler som skal læres å kjenne. Tenk så heldig jeg er, jeg som elsker å lære nye ting!

Men nå skal jeg straks finne køya, for i morgen skal jeg tidlig opp, og på jobb og lære enda mere nytt! Yihaa!

Søndag morra blues…

Tenk positivt! Ikke gi opp! Det ordner seg nok, skal du se! Hold motet oppe! Sukk…

Enkle ord å si, enkle ord å skrive. Men ikke fullt så enkle ord å tro på. (Og ja, jeg vet dere mener det godt, når disse klisjéene hagler…for det er jo sånt vi sier, er det ikke? Jeg hører det fra andre, og jeg sier det selv…)

For etter avslag på avslag så er det ikke enkelt å holde optimismen og positiviteten oppe. Men jeg gir meg ikke. Selv om jeg er sliten. Jeg gir ikke opp håpet og troen på at ett eller annet sted der ute finnes det noen som vil ha det jeg har å tilby. Selv om det tar på kreftene å ikke gi opp.

Det føles litt som å slåss mot vindmøller (jf. Don Quijote), men det er ikke noe nytt for meg. Mesteparten av mitt voksne liv har jeg slåss. Ikke alltid mot vindmøller, men en kamp har det vært – og er det til dels fortsatt.

Heldigvis er jeg ikke den som gir meg så lett. For innerst inne har jeg fortsatt troen på at alt ordner seg. Den troen har hjulpet meg gjennom å få en handikappet (hørselshemmet) datter, et samlivsbrudd, å slite med helsa i perioder, å se datteren flytte hjemmefra og slå ut egne vinger mens jeg sitter igjen alene 55 mil unna, at vikariat etter vikariat tar slutt uten at det venter noe nytt, å få avslag etter avslag – for å nevne noe…

Det gjør noe med meg å få smelt i trynet om igjen og om igjen at jeg ikke er god nok, lykke til videre! Jeg skal villig innrømme at dette har gitt meg noen tunge stunder, men de tar alltid slutt. Heldigvis. Kanskje fordi jeg vet at alt ordner seg. Tålmodighet kalles det av enkelte jeg kjenner, selv om jeg ikke føler det helt slik selv. Det kjennes ikke ut som tålmodighet fra her jeg sitter. Noen ganger vet jeg ikke helt hva det kjennes som, livet kanskje? Det er slik livet mitt har blitt, dette er mitt liv slik jeg kjenner det. Jeg kjenner ikke mye annet enn kamp. Og der ligger kanskje noe av utfordringen min?

Jeg klarer ikke se for meg livet mitt uten denne kampen. Det bør jeg gjøre noe med. Jeg må lære meg, jeg vil lære meg å forestille meg et enklere liv. Visualisering, heter det i new-age-miljøet. Et liv uten økonomiske bekymringer. Et liv uten kamp. Men hvordan? Hva innebærer et slikt liv? Hvordan ser et slikt liv ut? (- og hva skal jeg kjempe for da?)

Hele mitt liv, fra barndommen av, har jeg vært oppmerksom på hvor penger kommer fra, og jeg er vokst opp med å ha lite. Jeg aner faktisk ikke hvordan det er å leve uten bekymringer, enten det er økonomiske, for fast jobb, for min datter, for hvor neste lønning skal komme fra, for hvor jeg skal bo, for hvordan jeg skal klare meg.

Det høres kanskje tøft ut for deg, men for meg er dette en vane. Jeg kjenner ikke annet. Slik er mitt liv. Og det jeg kjenner, det er jo også på en måte trygt, selv midt oppe i all utryggheten. Det er det nye og ukjente som er skremmende. Det har blitt en vane å ikke være trygg og sikret. Og gammel vane er vond å vende – selv om vanen er det utrygge og usikre, så er det noe kjent og godt med den.

Hmm…den tanken må jeg tygge litt på. Vaner har jeg jo snudd før, så da klarer jeg helt sikkert å snu denne også. Og i morgen er en ny dag, da blir alt så meget bedre…tror du ikke?

Potensiale for forbedring

Jeg ønsker å dele min kunnskap med deg. Jeg ønsker å fortelle deg noe som får deg til å bli et bedre menneske, eller i det minste til å ønske å bli et bedre menneske. Jeg vil at du skal vite at det er helt greit å være deg. Slik du er i dag er helt ok.

Men likevel; kanskje er du ikke helt fornøyd med den versjonen av deg selv som du har blitt. Kanskje har du noen personlighetstrekk ved deg som du ikke liker så godt. Kanskje har du noen uvaner som du prøver å bli kvitt. Uansett hvor mye eller lite du ønsker å endre ved deg selv, så er de fleste av oss temmelig sikre på at vi har noen feil og mangler.

Men! Visste du at det er ikke dine feil og mangler som definerer hvem du er som person? Dine feil og mangler gjør deg bare til et menneske. Fordi ingen mennesker er feilfrie, og ingen mennesker er perfekte! Derfor er det også helt greit at du er du og at du er den du er! Fordi du er allerede et fantastisk menneske!

Det jeg mener definerer deg som person, er hvilket forhold du har til dine såkalte feil og mangler. Lar du det negative ved deg ta overhånd, eller klarer du å se på det som at du har et potensiale for forbedring?

Jeg er sikker på at du har områder ved deg selv som du ønsker å forbedre. Disse områdene er det jeg kaller ditt potensiale for forbedring. Jeg ønsker at du skal lære å like deg selv, ja til og med bli glad i den du er. Jeg ønsker at du skal våkne hver dag og se mulighetene som finnes der ute. Jeg ønsker at du skal tenke positivt og være bevisst på hvem du er, hva du tenker og hvordan du ordlegger deg. For da øker du drastisk din egen mulighet til forbedring.

Fordi når du jobber med ditt potensiale, når du lærer å like deg selv, når du tenker godt om deg selv og andre, når du velger de ordene som best beskriver hva du tenker og føler, når du ser alle mulighetene som finnes, ja da tror jeg verden blir et bedre sted å leve. Din lille bit av verden. Og når flere og flere av oss forbedrer vår lille bit av verden, da blir verden et enda bedre sted å være.

Ingen kan redde hele verden, men alle kan forbedre sin egen lille bit av verden. Dette er mitt bidrag. Samtidig som jeg skriver dette, så jobber jeg med min egen forbedring. Fordi jeg var ikke fornøyd med meg selv og den jeg var, jeg likte ikke meg selv så veldig godt. Jeg slet med å se at den jeg var, også var helt ok. Til slutt innså jeg at det bare var jeg selv som kunne skape den endringen jeg ønsket.

Gjennom hardt arbeid med meg selv, hvordan jeg tenker om meg selv og hvordan jeg ser på meg selv, har jeg klart å komme så langt at det nå kjennes helt greit at jeg er den jeg er. Jeg har også lært hvordan jeg kan utvikle meg ved å se på mine egne feil og mangler som mitt potensiale til forbedring. (Tusen hjertelig takk for all den gode hjelpen, du vet selv hvem du er, du som har hjulpet meg med å få hull på skallet mitt!)

Men tro nå ikke at alt dette skjedde over natten. Mitt arbeid har pågått en stund. Det har tatt meg lang tid å lære meg å like meg selv bare litt. Og så litt mer, og enda litt mer. Heldigvis er jeg sta, det har virkelig kommet til nytte i arbeidet med å komme dit jeg er i dag. Og på grunn av at jeg er sta, så har jeg tenkt å fortsette med denne jobben. Fordi jeg ønsker å utvikle meg enda mer, og utnytte mitt potensiale til fulle. Fordi jeg tror at denne jobben aldri tar slutt. Jeg tror vi kan (og bør) utvikle oss hele livet, ellers stagnerer vi som mennesker. Jeg ønsker å forbedre min egen lille bit av verden, og den reisen starter med meg selv. Og du kan bli med meg på reisen!

(Bildet viser mitt «trappekontor»; her sitter jeg og skriver når sola skinner, fordi jeg trives best når jeg sitter i skyggen og ser på sola. Og det er helt greit.)

Under opplæring

Jeg er under opplæring. Jeg går for tiden aktivt inn for å lære meg nye tanker og ideer. Jeg leser masse, både bøker og nettartikler. Jeg skriver mer enn noen gang. Jeg er under opplæring som meg! Den virkelige meg, som har gjemt seg bort bak jantelov og manglende tro på meg selv og egne evner i alt for mange år.

Jeg er under opplæring som arbeidssøker. Jeg er under opplæring som blogger, som humanist og feminist. Jeg er under opplæring som mamma til ei nesten voksen datter som snart er på vei ut av redet.

Egentlig har jeg vært under opplæring hele mitt liv, og jeg håper jeg kan fortsette å være under opplæring resten av min levetid. Jeg har tro på at vi lærer så lenge vi lever – iallfall de fleste av oss. Jeg tror vi lærer noe hver dag, fra alle vi møter, fra alt som skjer oss og fra alt som foregår rundt oss. Men! Og dette er et ganske stort MEN! Vi må være villige til å lære, ellers nytter det ikke. Og så tror jeg vi må være våkne for læringen, vi må legge merke til verden rundt oss selv. Læring skjer hele tiden, noen ganger uten at vi er klar over det. Det er en fantastisk hjerne vi har, ikke sant?