Ingen er fri før alle er fri!

Jeg har aldri gått i tog 8. mars. Ikke fordi jeg er uenig i budskapet. I tidligere år, da jeg hadde fysikk til å gå i tog, og det var praktisk mulig og faktisk tilgjengelig, så hadde jeg ikke behov for å marsjere for kvinnens rettigheter. Jeg mente meg ikke forskjellsbehandlet fordi jeg var kvinne. Jeg har vokst opp med en far som hadde middagen klar til mor kom hjem fra jobb, og da min far dro på fiske, tok mor seg av alle oppgavene i hjemmet, uavhengig av om det ble sett på som mannfolkarbeid eller kvinnfolkarbeid. Oppgavene måtte utføres uansett.

I dag er det ikke praktisk mulig eller faktisk tilgjengelig for meg å gå i tog 8. mars. Ei heller har jeg fysisk helse til å marsjere over noen avstander. Dessverre. For i dag ser jeg annerledes på ting. Jeg har oppdaget systemsvikten. Jeg har oppdaget kjønnsdiskriminering i stor grad.

Fordi det meste i samfunnet er opprinnelig basert på menn. Menns tankegang, menns behov.

Legevitenskapen er utviklet av menn, for menn, basert på datidens forskning på menn, på mannens fysikk. Hvis kvinner hadde blitt sett på som likeverdige som menn i alle år, ja tilbake til Sokrates og Pythagoras, hadde vi ikke trengt å gå i tog for kvinnehelse, for fødeavdelinger, osv. Kvinnens kropp er biologisk forskjellig fra mannens, og dette trenger vi mer forskning på. Men, denne forskningen må ikke ta utgangspunkt i mannens vitenskap. Det er på tide å lære kvinnens biologi å kjenne på nytt, uten mannen som «mal».

Kvinnen har ikke en gang full kontroll over egen kropp. Abortnemder, ofte bestående av middelaldrende menn, med liten kjennskap til kvinners realiteter, skal bestemme over kvinnens kropp. Strenge abortlover, dårlig tilgang på prevensjon, og et fortsatt diskriminerende syn på kvinners seksualitet vitner om at kvinner fortsatt blir sett på som mindreverdige – i hele verden.
Det er fortsatt tabu å snakke om menstruasjon, til og med i vår vestlige opplyste verden. Kvinneplager snakkes det sjelden høyt om, og i hvert fall ikke hvis det er en mann i nærheten. Mange steder er det så dårlig tilgang på kvinnelige sanitærprodukter at jenter ikke kan gå på skolen når de har menstruasjon.

I dag viser uformelle tester at mannen ikke en gang tåler det ubehaget som fruktbare kvinner lever med hver eneste måned i 30-40 år av sitt liv. Vi pleier jo å si at hvis mannen hadde født barn, hadde vi hatt mye bedre smertedempende midler, det ville ikke lenger vært smertefullt, for ikke å snakke om risikabelt – som det fortsatt dessverre er i enkelte land.

For ikke lenge siden ble det ansett som litt av en prestasjon å føde barn. I dag sendes kvinnen hjem dagen etter fødsel, uten hjelp, med sår som ikke har grodd, og en kropp som ikke har fått hvile ut etter den prestasjonen det faktisk er å presse ut en klatt på størrelse med en stor vannmelon gjennom et hull i kroppen som menn helst ser knapt nok har plass til en liten ert. Og mannen synger «Mor, eg vil tilbake».

Det vitner om et system, en kultur og en struktur som ikke tar hensyn til kvinnens biologi.

Derfor syns ikke jeg det er noen grunn til å gratulere kvinner med dagen. Ikke så lenge kvinner over hele verden fortsatt blir undertrykket, mishandlet, solgt som slaver, tvangsgiftet som barn, ofre for et system og en struktur som er bygget opp på mannens premisser. I vestlige land er jenter og kvinner ofre for et umenneskelig press fra media og samfunn om et til tider uoppnåelig skjønnhetsideal. Kvinner skal fortsatt tie i enkelte forsamlinger. I andre forsamlinger blir hun sett på som aggressiv og brysom når hun blir ivrig og engasjert, mens mannen får applaus for de samme egenskapene.

Ingen er fri før alle er fri!

Vinterfabuleringer

Kald snø nedi jakkekragen. En liten åpning mellom votter og jakkeerme slipper inn kulde. Selv om skjerfet er snurret maks antall ganger rundt halsen, så glipper det akkurat nok til at det sniker seg inn kald trekk.

Jeg liker egentlig ikke vinter. Jeg liker ikke å grynne meg gjennom dyp snø og jeg liker i hvert fall ikke å skli rundt på isen – hverken på to bein eller på fire hjul. Jeg gruer meg i lange tider før jeg skal ut og gå på glatt føre. Jeg er så livredd for å ramle, ikke bare fordi jeg er redd for å knekke noe, men også fordi at hvis jeg ramler på glatta, så risikerer jeg og få så vondt at jeg blir hindret fra å bevege meg normalt i dagesvis etterpå. Jeg går så anspent på glatt føre at jeg er stiv og støl i et par dager etterpå. Derfor stabber jeg rundt på is og glatt snø med brodder under skoene og både føler meg og ser ut som ei nitti år gammel kjærring.

Den ene dagen snør det tjue centimeter, og neste dag regner det. Ikke så mye regn at all snøen forsvinner, bare akkurat passe nok til at det ligger igjen tretten centimeter med slush og slaps som er så våt at vinterskoene svupper og klasjer når du går, selv om du har impregnert de tjue ganger den siste uken.

Har du noen gang prøvd å kjøre bil på smal bygdevei med tretten centimeter slush og slaps – og med is under slapset? Det har jeg prøvd i dag, med ei gjennomsnittsfart på «søring som ikke har kjørt på vinterføre på ti år». Helgehandlingen får en litt annen dimensjon når man brøyter seg vei gjennom slapseføre i tre mil for å komme seg til butikken – og så er det nye tre mil tilbake på samme drittføret. Da forsikrer man seg om at man ikke har glemt noe viktig!

Men likevel; se så vakker vinteren kan være! Selv om alt ser hvitt og grått ut, så er det mange nyanser av de bleke fargene hvis man bare ser godt nok etter. Og så blir det så lyst og trivelig ute. Snøen dekker løvet som falt ifjor (eller egentlig forrige måned…) og som jeg ikke har rukket å rake opp enda. Snøen dekker alle skjønnhetsfeilene og gjør alt vakrere. Og så jeg som egentlig ikke liker vinter da…okeida, jeg liker den kanskje litt. Men aller best liker jeg å se på vinteren fra ei god varm stue!

Hurra for feministeliten!

Åja, jeg vil så gjerne være en del av feministeliten! Blir jeg det hvis jeg skriver et lite innlegg om feminisme, tro? Jeg håper det…

Jeg kan jo for mitt bare liv ikke la være å kommentere Sylvi Listhaug sitt blogginnlegg om den forhatte «venstresiden» og «feministeliten».  Ja, tenk det, selveste Sylvi Listhaug blogger. Prøver hun å bli en del av «folk flest», så må hun nok slenge inn et par innlegg om dagens antrekk og noen kakeoppskrifter før hun kan nominere seg selv til Vixen Blog Awards…

Vi venter på Sylvis rosablogg: Vi bestemmer – ikke feministeliten

Listhaug går her til angrep på den samme «feministeliten» som har jobbet hardt i mange tiår for at bloggedama nå faktisk kan velge å gå tidlig tilbake til jobb – eller hun kan velge å la være, alt etter hva som passer for henne. Slik var det ikke en gang i tiden. For femti år siden ville det ikke vært aktuelt for en (snart) trebarnsmor å jobbe fulltid som minister, det ville også vært utenkelig med så mange kvinnelige ministere, for ikke å snakke om kvinnelig statsminister, finansminister, kvinnelig leder av både LO og NHO og så mange flere kvinnelige toppledere at det egentlig er bare helt fantastisk (selv om det egentlig, totalt sett, fortsatt er så alt for få kvinnelige ledere…).

Det Listhaug glemmer, er at det er denne forhatte «feministeliten» som har stått på barrikadene og kjempet fram mulighetene og friheten som gjør at hun nå faktisk kan bestemme selv hva som passer best for henne og hennes familie. (For øvrig håper jeg at hennes mann «får lov til» å være med på denne avgjørelsen.)

«Tvert i mot er idealet for meg at mor har muligheten til å tilbringe mye tid sammen med barnet sitt. Jeg har vokst opp med tradisjonelle familieverdier og en hjemmeværende mor til jeg var 12 år. Det var fantastisk!«

Men hva med far? Listhaug framstår jo her både som sjåvinist og egoist. Hun er mammaen, derfor skal hun ha mer tid med barnet enn faren?!? Slike meninger setter kvinnen mange tiår tilbake i tid. Vil Listhaug virkelig tilbake til 50-tallet, med husmødrenes støv på hjernen og pene forklær? For hvis hun vil tilbake dit, så kan hun heller ikke være minister. Da har hun ikke lengre noe valg, hun må tilbake til kjøkkenbenken. Hvis Listhaug synes idéen om hjemmeværende mødre er så fantastisk, så foreslår jeg at hun velger å fratre som minister for å tilbringe mer tid sammen med barna sine. For i 2016 kan hun faktisk velge dette selv!

«…man ser flisen i andres øyner men ikke bjelken i sine egne.«

Sylvi, har du hørt at man ikke skal kaste stein når man sitter i glasshus? Nå trampet du nettopp som elefanten gjennom porselensbutikken…

(Jaddajadda, jeg vet, og jeg beklager, nå skal jeg ikke bruke flere floskler!)

Tilbake til verden

Å flytte fra storbyen til bygda. Å flytte fra eget hjem inn i mors hjem. Som en gang også var mitt hjem, og som nå – etter nesten 30 år – på nytt er blitt mitt hjem.

Det har virkelig vært en overgang. En stor overgang. En kjempestor forandring. Fra å ha et eget hjem der jeg kan gjøre hva jeg vil, når jeg vil, til å bo i hjemmet til et annet menneske, med andre vaner og rutiner. En skikkelig omstilling!

La meg kort oppsummere: Jeg har flyttet fra Oslo til hjembygda, ei knøttlita bygd på Helgeland, midt mellom kyst og innland, utenfor allfarvei. Jeg har forlatt gode venner, gode kolleger, en jobb jeg likte godt og en by hvor jeg likte å bo. Jeg har flyttet til en mor som ikke er helt frisk – og siden jeg selv er i tidlig middelalder, så er heller ikke hun noen ungdom lengre.

Og for en omstilling! Fra storbyens anonymitet til landsbygdas åpne landskap. Fra asfalt og eksos til grusvei og «jordbruksparfyme». Okeida, det er asfalt her også, men den er så hullete og ujevn at det minner mest om en dårlig vedlikeholdt grusvei.

Fra å ha bodd for meg selv og hatt egen husholdning i mange år, til å flytte inn i en allerede etablert husholdning, der jeg forsiktig prøver å finne min plass, og å finne plass til meg og mine ting, uten å ta for mye plass, for jeg vet ikke hvor lenge jeg trenger denne plassen, og jeg vet enda ikke om dette blir min plass permanent.

Men! Tross alle utfordringer, endringer og omstillinger, så har jeg det egentlig veldig bra for tiden!

 

…og siden det har skjedd så mange endringer rundt meg, så må jeg endre litt på bloggen også…følg med framover!

Da Norge mistet sin uskyld

Dette blogginnlegget ble opprinnelig skrevet av meg og publisert første gang den 22. juli 2012 på en nå nedlagt blogg. Jeg må legge ut dette innlegget også i år:

Sylva sier

Dette blogginnlegget ble opprinnelig skrevet av meg og publisert første gang den 22. juli 2012 på en nå nedlagt blogg. Jeg synes fortsatt dette er aktuelt lesestoff, og siden jeg liker gjenbruk, så poster jeg det i år også:

22. juli 2011, kl. 15:05:

Vår nasjon er fortsatt en uskyldig nasjon. Vi tror at ting ikke skjer her hos oss, i vårt lille land. Lite vet vi at vi om kort tid skal bli rammet av det utenkelige.

Vår lille familie er kun delvis samlet i mitt barndomshjem. Vi er; mamma, min søster, hennes yngste datter og meg. Min eldste niese og min datter har vært her, men har reist. Vi strever fortsatt med å komme over tapet av vår alles kjære Mor – min mormor – som forlot oss uventet 12 dager tidligere. Det er få dager etter begravelsen, og vi er enda litt slitne og utmattet – men…

Vis opprinnelig innlegg 1 182 ord igjen

Siste kvelden i Oslo

Det er litt vemodig, men ikke trist. Det kjennes også litt greit. Faktisk gleder jeg meg litt, ikke til å forlate Oslo, men til å komme i gang med mitt nye liv.

Jeg kommer til å savne alle de flotte menneskene, asfalt og eksos, mangfold, kaffebarer, mylderet, byens bygninger, Barcode, utsikten, trikken, de små gatene man enda ikke har oppdaget, og og og – en hel masse mer.

Takk Oslo, byen i mitt hjerte!

#Oslove

Farvel Sinsen

Sukk, nå er det siste kveld med denne utsikten…

Det kjennes litt vemodig, jeg har jo bodd her på Sinsen i ti år. Det har vært ti år med både opp- og nedturer, slik livet gjerne er. Jeg kommer til å savne Sinsen og Oslo. Samtidig vet jeg at livet har mye spennende å by på andre steder, og gleder meg til å oppdage nye muligheter, nye utfordringer og nye mennesker.

Takk for meg, Sinsen!

Flyttemelding

Min nye adresse fra ca midten av juni vil bli barndomsheimen nordpå, i Bardal, ei vakker lita bygd på Helgeland.

Nå tror kanskje noen av dere at det har rablet helt for meg når jeg forteller at jeg skal flytte tilbake til barndomshjemmet i Bardal. Men nei, ingen fare, jeg er ikke mer gal enn jeg har vært tidligere.

Derimot tror jeg at jeg gjør noe av det lureste jeg noen gang har gjort. Og for første gang i mitt liv gjør jeg noe helt og holdent bare for min egen del!

Jeg trenger en time-out. Jeg trenger tid til å finne ut hva jeg skal gjøre med resten av mitt liv. Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, så har jeg ikke hatt fast jobb de siste 20 årene. Tanken om å skape min egen jobb har spunnet rundt i hodet på meg den siste tiden. Tør jeg? Våger jeg ta sjansen?

Jeg har så mye inni meg som jeg vil ha ut! Jeg vil skrive! Jeg vil prate! Jeg vil fortelle! Så nå hopper jeg i det og satser. Nå satser jeg på meg selv. Det er skummelt, men den som intet våger, intet vinner – som det heter. Ønsk meg lykke til på ferden!

Joda, jeg skal fortsatt flytte…

Bare ikke riktig enda. Den viktigste grunnen til at jeg satte i gang hele flytteprosjektet, var at alle badene i blokka der jeg bor skal renoveres. Nå er oppstart i min oppgang utsatt til etter sommeren, og jeg har derfor utsatt min flytting til rett før sommeren. Timingen var for min del helt på trynet, ettersom jeg ble dårlig etter nyttår. Nå er jeg heldigvis på bedringens vei, blodsukkermålingene går riktig vei og energinivået likeså. Til uken starter jeg å jobbe, litt redusert i begynnelsen, og håper jeg har energi nok til både jobb, litt sosialt liv og rydding og pakking.

Jeg må ærlig innrømme at det å få en kronisk diagnose virkelig ga meg en trøkk psykisk og mentalt. Dette har også tatt tid å jobbe seg gjennom. Er nok ikke heeelt på plass der riktig enda, men snart!

Tiden hjemme har gitt meg rom til å tenke. (Kanskje ikke udelt positivt, men…hehe.) Jeg har tenkt over livet, hvordan mitt har vært så langt, hvor livet har bragt meg og hva livet har gitt meg. Fakta er at jeg nærmer meg 46 år, og jeg har ikke hatt fast jobb de siste 20 årene. Kanskje det ikke er meningen at jeg skal ha en fast stilling? Kanskje jeg skal skape meg min egen jobb? Tankene spinner, og jeg prøver å se for meg alle muligheter med et åpent sinn. Det finnes en verden full av sjanser der ute, det gjelder bare å gripe fatt i de riktige. Ønsk meg lykke til på ferden!

Gratulerer med kvinnedagen!

På kvinnedagen 2016 vil jeg hylle hverdagsfeministen.

Ikke alle kan gå først i toget. Noen må også gå innimellom alle de andre, og noen må til og med gå sist. Bak fronten finner vi massene, og mellom hver kvinnedag skal vi leve alle hverdagene.

En hverdagsfeminist er ikke den som roper høyest, eller den som står fremst på barrikadene. Hun går kanskje ikke en gang i tog på kvinnedagen. Hverdagsfeministen brenner ikke bh’en, og hvis hun har på lilla skjerf, er det fordi det passer med resten av antrekket.

Hverdagsfeministen oppdrar sine barn til å ha respekt for sine medmennesker, uansett kjønn, farge, bakgrunn o.l. Hverdagsfeministen kjøper lekebiler til sine døtre, og lar sønnen få den rosa t-skjorten når han syns den fargen er den fineste.

Hverdagsfeministen slipper partneren til hjemme og lar den andre gjøre ting på sin måte. Hverdagsfeministen henger ikke over partneren og kritiserer måten han gjør ting på, hun har lært seg å ignorere om barnas sokker er ulike. Det er mer viktig for hverdagsfeministen at de voksne i familien opplever at de er likeverdige og at begge gir og får på egne premisser.

Hverdagsfeministen tar igjen med kollegaen som kommer med en kjønnsdiskriminerende kommentar, og lar han skjønne at dette ikke var så smart å si. Hverdagsfeministen lar ikke «Gutteklubben Grei» stikke av med æren og forfremmelsene. Hverdagsfeministen stikker ikke nødvendigvis nesa si fram i alle sammenhenger, men jobber gjerne med de små tingene i hverdagen, og gjør det som er riktig for seg og sin familie. Slik er hverdagsfeministen med på å legge grunnlag for en bedre framtid for oss alle.

Hurra for hverdagsfeministen! Fortsatt god likestillingskamp!