Å fly – eller ikke fly…

«Tenk om jeg faller? – Å, men kjære deg, tenk om du flyr!»

Dette sitatet har vært klistret til bakhodet de siste dagene. Men ordene har ikke fått regjert alene. Disse tankene har flydd rundt og forstyrret sinnsroen:

«Skal jeg? Skal ikke? Tør jeg? Kan jeg? Er jeg flink nok? Er jeg god nok? Kan jeg få det til? Burde jeg? Burde jeg la være? Kan det gå bra? Nei, dette er nok ikke noe for meg. Hvorfor skulle ikke dette være noe for meg?»

Er det rart man blir tussete i hodet, sover dårlig og gjør uforklarlige snåle ting om dagen…? Heldigvis kom det tre nye ord snikende inn i det forvirrede hodet mitt, og de ble værende:

«Just do it!»

Så da gjorde jeg det!

Jeg gleder meg, jeg er spent, opprømt og har sommerfugler (eller svaner!) i magen…hva vil framtida bringe?

…og nøyaktig hva jeg har gjort, får du nok vite en vakker dag…

Tilbake til verden

Å flytte fra storbyen til bygda. Å flytte fra eget hjem inn i mors hjem. Som en gang også var mitt hjem, og som nå – etter nesten 30 år – på nytt er blitt mitt hjem.

Det har virkelig vært en overgang. En stor overgang. En kjempestor forandring. Fra å ha et eget hjem der jeg kan gjøre hva jeg vil, når jeg vil, til å bo i hjemmet til et annet menneske, med andre vaner og rutiner. En skikkelig omstilling!

La meg kort oppsummere: Jeg har flyttet fra Oslo til hjembygda, ei knøttlita bygd på Helgeland, midt mellom kyst og innland, utenfor allfarvei. Jeg har forlatt gode venner, gode kolleger, en jobb jeg likte godt og en by hvor jeg likte å bo. Jeg har flyttet til en mor som ikke er helt frisk – og siden jeg selv er i tidlig middelalder, så er heller ikke hun noen ungdom lengre.

Og for en omstilling! Fra storbyens anonymitet til landsbygdas åpne landskap. Fra asfalt og eksos til grusvei og «jordbruksparfyme». Okeida, det er asfalt her også, men den er så hullete og ujevn at det minner mest om en dårlig vedlikeholdt grusvei.

Fra å ha bodd for meg selv og hatt egen husholdning i mange år, til å flytte inn i en allerede etablert husholdning, der jeg forsiktig prøver å finne min plass, og å finne plass til meg og mine ting, uten å ta for mye plass, for jeg vet ikke hvor lenge jeg trenger denne plassen, og jeg vet enda ikke om dette blir min plass permanent.

Men! Tross alle utfordringer, endringer og omstillinger, så har jeg det egentlig veldig bra for tiden!

 

…og siden det har skjedd så mange endringer rundt meg, så må jeg endre litt på bloggen også…følg med framover!

«Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket.»

Hvordan takler du denne mørkeste tida på året? Heldigvis er det få dager til sola snur og vi går mot lysere tider. 

Jeg takler mørketida med å ha farger rundt meg. Fine, klare, sterke farger. Blått, grønt, rødt, turkis, lilla og ikke minst rosa. Ikke pastellfarger og «dallfarger». Riktignok trives jeg best med å gjemme kroppen min i mørke klær, men jeg liver det opp med fargerike skjerf, neglelakk og leppestift. Når jeg tar på meg et skjerf med fine farger, fargerik neglelakk og en litt knall leppestift så føler jeg meg straks litt finere.

Noen sa en gang til meg: «Hvis du føler du har en litt dårlig eller tung dag, pynt deg litt». Kanskje du syns det høres dumt ut. Kanskje virker det banalt for enkelte av dere. Det syntes jeg også først, men så ga jeg det en sjanse. Og vet du, det virket faktisk! For meg iallfall. Er du dypt deprimert så er nok ikke dette mirakelkuren for deg. Men hvis du ikke føler deg helt på topp en morgen, prøv da vel! Det skader jo ikke med et forsøk.

Jeg må innrømme at noen ganger kan det likevel være litt godt å forbanne mørket. Bare man er klar over hva man gjør og ikke ender opp med å forbanne hele verden hver dag. Det hjelper definitivt ikke, og det ender opp med at man ikke har det godt med seg selv. Men fem minutter en gang iblant når alt bare går helt på tverke og alt skjærer seg og svoren ikke blir sprø uansett hva man gjør. Da bruker jeg et par minutter på å forbanne alt og alle – i enerom. Når jeg da har fått ut eder og galle, så er det over og jeg tar på meg et smil og et fargerikt skjerf og så føler jeg meg mye bedre. For ingen klarer å smile absolutt hele tiden. Men ved å tillate meg å være sint når sinnet kommer, å tillate meg og gråte noen tårer når jeg føler meg trist, så er det så mye lettere å smile resten av tiden.

Smil til verden og verden smiler til deg. Vi jager konstant etter lykkefølelsen. Greit nok det, men vi kan ikke være lykkelig absolutt hele tida. Innimellom skal vi også kjede oss og være triste, sinna og sure. Hvis vi ikke tillater oss disse dårlige følelsene, vil vi heller aldri føle oss ordentlig glade og lykkelige.

Mot og hverdagsmot

Hva tør du? Hvor er du modig? Hvor feiger du ut? Jeg tenker på hverdagsmot, ikke mot til å hoppe i fallskjerm og andre slike ekstreme aktiviteter. Det handler ikke så mye om mot, det handler mer om å jakte på adrenalin.  Hverdagsmotet derimot, det er noe helt annet.

Jeg hadde ingen problemer med å stappe femåringen i bilen og kjøre 100 mil på ferie. For meg var de ferieturene med bil helt naturlig. Ikke før andre kommenterte hvor modig jeg var som gjorde det, skjønte jeg at dette var noe ikke alle ville gjort.

Jeg har tre ganger flyttet 100 mil. Første gang var jeg 19 og flyttet fra bygda til storbyen for å studere. Når man er 19 har man masse mot. Andre gang solgte jeg leiligheten og flyttet til en mindre by nordpå, ikke så langt fra barndomsbygda, uten å  ha en jobb å gå til. Men det skulle jo ordne seg raskt, tenkte jeg, jeg har jo masse kontakter her. Der tok jeg feil. Da var datteren syv år. To og et halvt år senere hadde jeg på nytt samlet nok mot, og da flyttet datteren og jeg tilbake til Oslo. Det er det smarteste jeg noen gang har gjort. Og noe av det modigste.

Nå har jeg nettopp sagt opp leiligheten uten å ha noe nytt på hånda, og da jeg sendte oppsigelsen visste jeg ikke om jeg hadde jobb fra nyttår heller…men det ordnet seg! Ja, jobben altså…foreløpig har jeg enda ikke startet jakten på nytt bosted, det tar jeg til neste år, jeg har fire måneders oppsigelse, og god tid.

Jeg tør å prate foran forsamlinger. Det krever ikke så veldig mye mot, bare litt. Så lenge jeg vet hva jeg snakker om, og er engasjert i emnet. Men å gå bort til en mann jeg synes er kjekk og interessant for å si at jeg er interessert i ham, nei det tør jeg altså ikke! Jeg kan snakke med mange slags mennesker, også foran forsamlinger, men når jeg liker en mann da tør jeg knapt åpne munnen når han er i nærheten. Jeg skjuler så godt jeg klarer for alle andre at jeg liker ham, for tenk om han skjønte det? Og ikke liker meg tilbake?!? Der svikter motet mitt.

Mot er mer enn bare de store handlingene. Mot er for meg også å tørre å stå i opplevelsene, i hverdagen, å leve gjennom de tøffe takene og utfordringene. Fordi man ser at det er noe positivt i andre enden, man aner lyset i tunellen.

Men først må man gjennom prøvelsene. Det krever mot å gå til en hver ny arbeidsdag der man ikke føler seg kompetent, der man ikke aner hva den neste telefonen bringer av utfordringer og man ikke aner hva man skal måtte takle. Da må man være modig!

Eller når man må vente litt for lenge på beskjed om videre jobb. Da trenger man mot for å holde maska, for ikke å knekke helt sammen før etter at man har kommet innenfor sine egne trygge vegger. For å tørre å komme hjem til tomt hus selv når man føler seg møkk aleine.

Noen ganger kreves det sinnsykt mye mot bare å overleve hverdagene!

Søndag morra blues…

Tenk positivt! Ikke gi opp! Det ordner seg nok, skal du se! Hold motet oppe! Sukk…

Enkle ord å si, enkle ord å skrive. Men ikke fullt så enkle ord å tro på. (Og ja, jeg vet dere mener det godt, når disse klisjéene hagler…for det er jo sånt vi sier, er det ikke? Jeg hører det fra andre, og jeg sier det selv…)

For etter avslag på avslag så er det ikke enkelt å holde optimismen og positiviteten oppe. Men jeg gir meg ikke. Selv om jeg er sliten. Jeg gir ikke opp håpet og troen på at ett eller annet sted der ute finnes det noen som vil ha det jeg har å tilby. Selv om det tar på kreftene å ikke gi opp.

Det føles litt som å slåss mot vindmøller (jf. Don Quijote), men det er ikke noe nytt for meg. Mesteparten av mitt voksne liv har jeg slåss. Ikke alltid mot vindmøller, men en kamp har det vært – og er det til dels fortsatt.

Heldigvis er jeg ikke den som gir meg så lett. For innerst inne har jeg fortsatt troen på at alt ordner seg. Den troen har hjulpet meg gjennom å få en handikappet (hørselshemmet) datter, et samlivsbrudd, å slite med helsa i perioder, å se datteren flytte hjemmefra og slå ut egne vinger mens jeg sitter igjen alene 55 mil unna, at vikariat etter vikariat tar slutt uten at det venter noe nytt, å få avslag etter avslag – for å nevne noe…

Det gjør noe med meg å få smelt i trynet om igjen og om igjen at jeg ikke er god nok, lykke til videre! Jeg skal villig innrømme at dette har gitt meg noen tunge stunder, men de tar alltid slutt. Heldigvis. Kanskje fordi jeg vet at alt ordner seg. Tålmodighet kalles det av enkelte jeg kjenner, selv om jeg ikke føler det helt slik selv. Det kjennes ikke ut som tålmodighet fra her jeg sitter. Noen ganger vet jeg ikke helt hva det kjennes som, livet kanskje? Det er slik livet mitt har blitt, dette er mitt liv slik jeg kjenner det. Jeg kjenner ikke mye annet enn kamp. Og der ligger kanskje noe av utfordringen min?

Jeg klarer ikke se for meg livet mitt uten denne kampen. Det bør jeg gjøre noe med. Jeg må lære meg, jeg vil lære meg å forestille meg et enklere liv. Visualisering, heter det i new-age-miljøet. Et liv uten økonomiske bekymringer. Et liv uten kamp. Men hvordan? Hva innebærer et slikt liv? Hvordan ser et slikt liv ut? (- og hva skal jeg kjempe for da?)

Hele mitt liv, fra barndommen av, har jeg vært oppmerksom på hvor penger kommer fra, og jeg er vokst opp med å ha lite. Jeg aner faktisk ikke hvordan det er å leve uten bekymringer, enten det er økonomiske, for fast jobb, for min datter, for hvor neste lønning skal komme fra, for hvor jeg skal bo, for hvordan jeg skal klare meg.

Det høres kanskje tøft ut for deg, men for meg er dette en vane. Jeg kjenner ikke annet. Slik er mitt liv. Og det jeg kjenner, det er jo også på en måte trygt, selv midt oppe i all utryggheten. Det er det nye og ukjente som er skremmende. Det har blitt en vane å ikke være trygg og sikret. Og gammel vane er vond å vende – selv om vanen er det utrygge og usikre, så er det noe kjent og godt med den.

Hmm…den tanken må jeg tygge litt på. Vaner har jeg jo snudd før, så da klarer jeg helt sikkert å snu denne også. Og i morgen er en ny dag, da blir alt så meget bedre…tror du ikke?

En stille stund for meg selv

Har du noen gang hatt følelsen av at verden bare suser forbi deg uten at du helt klarer å henge med? At du sitter i sofaen din og det skjer masse spennende der ute som du ikke er med på? At det virker som om alle andre lykkes med alt og du får til ingenting? At alt noen ganger bare er litt tungt…

Ta det helt med ro, du er ikke alene. Jeg vet om i hvert fall ett menneske til som har det slik iblant – nemlig meg.

Noen ganger velger jeg selv å «melde meg ut» fra verden rundt meg, og bare sitte stille mens jordkloden snurrer rundt sin egen akse i sin egen fart mens jeg sitter alene og tenker – eller lar være å tenke. Noen ganger er det slik jeg får inspirerte tanker – som akkurat nå. Andre ganger kommer det ikke noe produktivt ut av mine stille stunder, og det er helt greit.

Det er ikke alltid disse stundene kommer frivillig. Da hender det jeg må tenke meg godt om og spørre meg selv hva det er jeg har behov for nå. Som regel er det et tegn på at jeg trenger å være litt tydeligere til stede i min egen hverdag. Det tok litt tid før jeg lærte meg at det var helt greit at disse stille stundene kom ubedt. Faktisk tok det meg flere år før jeg sluttet å prøve å kjempe imot. Jeg sloss mot min egen nedstemthet, mot manglende energi, mot min egen mangel til å se lyst på livet. Nå har jeg erfart at jo mindre krefter jeg bruker på å kjempe meg ut av mine stille stunder, jo raskere og lettere kommer jeg meg tilbake til verden igjen.

Samtidig så tror jeg slike stunder er viktige. Jeg tror slike stunder er min form for meditasjon. Jeg tror vi må ha slike stille stunder for å gi hjernen tid og rom til å la tanker og inntrykk falle på plass. Jeg tror veldig på at vi må lære oss å kjenne på begge deler, både på det positive og det negative. Alt kan ikke være rosenrødt hele tiden. Spiser du biff hver dag, blir du lei av biff til slutt…

De introverte blant oss vil antagelig nikke gjenkjennende til mye av dette. Uansett hvilken «-vert» du er, om du er introvert eller ekstrovert eller litt begge deler, så tror jeg at vi alle trenger og har godt av slike stille stunder for oss selv. Vi har godt av å gjøre ingenting noen ganger.

Bare ikke disse stundene varer aaalt for lenge og det blir stille hele tiden. Da kan det være grunn til bekymring. Så derfor bestemmer jeg nå at min stille stund har vart lenge nok. Sommerferien min gikk over til å bli en stille stund (les: et par slike stille uker…), og det har derfor vært niks og nada å høre fra meg. Legg til litt dårlig selvtillit (som gjerne følger av at den stille stunden strakk seg litt for langt…), og en studentdatter som har flyttet hjemmefra med alt det innebærer av omveltning i livet mitt, så vips! Der ramla jeg ned mellom sofaputene og ble borte ei stund…

Men nå har jeg endelig klart å komme meg opp til overflaten igjen, så nå håper jeg dere tilgir meg at jeg har vært fraværende. Framover skal jeg gjøre det jeg kan for å holde meg ovenpå. Jeg skal finne meg en snorkel…og for å forklare den analogien, så avslutter jeg med et sitat fra Olaf Tufte som jeg syns er så knakende godt sagt:

«Har du ikke hue over vann, så skaff deg en snorkel.»

 

Gammel visdom

«Det handler ikke så mye om hvordan man har det, men mer om hvordan man tar det.»

Dette var noe de gamle pleide å si, den gang jeg var mye yngre. Som barn/ungdom hørte jeg veldig dårlig etter når de gamle sa noe. De færreste barn/unge hører vel noen gang etter når de voksne sier noe klokt? Og spesielt ikke når det kommer fra besteforeldre eller oldeforeldre. Hva vet vel de gamle om hvordan livet er nå – for de unge? For meg? Hvordan mitt liv er for meg?

Vi skulle bare visst – den gang…

Etter som årene gikk og jeg ble noe mer voksen og moden og litt klokere, begynte jeg å interessere meg for personlig utvikling, og hørte om dette at man kan «velge hvordan man har det». I begynnelsen syntes jeg det hørtes helt sprøtt ut. Hvordan kan man styre tankene? Jeg er jo vokst opp med mantraet «tankene er tollfrie», altså at man selv ikke kan bestemme hva man tenker.

«Det du gir næring, vokser.» For noe sprøyt. Helt til jeg så for meg to planter, én som fikk næring og omsorg, og én som ble oversett. Da skjønte jeg at den analogien også kan brukes på tankene.

Etter hvert lærte jeg at jeg ikke alltid styrer hvilke tanker som kommer til meg, men jeg bestemmer selv hva jeg gjør med tankene når de er kommet. Jeg bestemmer selv! Jeg kan velge å dvele ved dårlige tanker, med resultat at jeg føler meg verre enn nødvendig. Velger jeg å ikke gi de negative tankene mer oppmerksomhet, men heller selv dra inn positive tanker, så vil jeg føle meg bedre. Kanskje til og med bra. Eller enda bedre; jeg vil kanskje føle meg glad.

Dette er ikke lett, men når jeg kan få det til, kan alle. Ja, absolutt alle som vil! Det krever bevissthet om egen tankeprosess, bevissthet om meg selv, og (til tider) hard jobbing. Det krever også at jeg bestemmer meg for å skyve unna negative tanker. Det er ikke alltid like enkelt, men med litt trening så går det lettere. Dette kan gjøres på flere måter. Jeg ser for meg at jeg fysisk dytter unna de tankene jeg ikke vil ha, eller låser de ned i en skuff og kaster nøkkelen. Du kan hive de på sjøen eller utfor et stup – alt er mulig! Finn det som virker for deg. Hent så fram de gode tankene. Jeg bestemmer meg for at jeg vil tenke på noe godt, noe fint, noe positivt. Jo flere slike «snille» tanker jeg tenker, jo lettere blir det å hente fram flere. Husker du dagdrømmingen du drev med i oppveksten? Dette er noe i samme gate.

Tenk; jeg kan velge hvordan jeg har det! Hvorfor vil jeg da velge å være sur? Selvsagt; noen ganger har ikke jeg heller det så bra. Da velger jeg å være i det, fordi jeg har erfart at hvis jeg aksepterer at akkurat her og nå så har jeg det ikke så greit, så blir jeg raskere i bedre humør enn hvis jeg nekter å godta at jeg ikke er blid og glad. Ingen er i godt humør 100% av tiden. De gangene jeg ikke kjemper mot surheten, men heller aksepterer den og jobber meg gjennom den, så blir jeg fortere i bedre humør.

«Smil til verden, og verden smiler til deg.» Har du prøvd å starte dagen med å smile til deg selv i badespeilet? Prøv det! Det er umulig å være sur når du smiler. Og når du smiler til deg selv, så blir du automatisk i bedre humør. Tenk; du fikk jo et smil fra noen med en gang du sto opp! Da må jo dette bli en bra dag. Ofte er håret mitt så bustete når jeg står opp, at jeg ender opp med å le til meg selv av det kråkereiret på toppen av hodet mitt. For en flott start på dagen!

«Det hjertet er fullt av, renner munnen over med.» I dette tilfellet var det pennen som rant over…

Potensiale for forbedring

Jeg ønsker å dele min kunnskap med deg. Jeg ønsker å fortelle deg noe som får deg til å bli et bedre menneske, eller i det minste til å ønske å bli et bedre menneske. Jeg vil at du skal vite at det er helt greit å være deg. Slik du er i dag er helt ok.

Men likevel; kanskje er du ikke helt fornøyd med den versjonen av deg selv som du har blitt. Kanskje har du noen personlighetstrekk ved deg som du ikke liker så godt. Kanskje har du noen uvaner som du prøver å bli kvitt. Uansett hvor mye eller lite du ønsker å endre ved deg selv, så er de fleste av oss temmelig sikre på at vi har noen feil og mangler.

Men! Visste du at det er ikke dine feil og mangler som definerer hvem du er som person? Dine feil og mangler gjør deg bare til et menneske. Fordi ingen mennesker er feilfrie, og ingen mennesker er perfekte! Derfor er det også helt greit at du er du og at du er den du er! Fordi du er allerede et fantastisk menneske!

Det jeg mener definerer deg som person, er hvilket forhold du har til dine såkalte feil og mangler. Lar du det negative ved deg ta overhånd, eller klarer du å se på det som at du har et potensiale for forbedring?

Jeg er sikker på at du har områder ved deg selv som du ønsker å forbedre. Disse områdene er det jeg kaller ditt potensiale for forbedring. Jeg ønsker at du skal lære å like deg selv, ja til og med bli glad i den du er. Jeg ønsker at du skal våkne hver dag og se mulighetene som finnes der ute. Jeg ønsker at du skal tenke positivt og være bevisst på hvem du er, hva du tenker og hvordan du ordlegger deg. For da øker du drastisk din egen mulighet til forbedring.

Fordi når du jobber med ditt potensiale, når du lærer å like deg selv, når du tenker godt om deg selv og andre, når du velger de ordene som best beskriver hva du tenker og føler, når du ser alle mulighetene som finnes, ja da tror jeg verden blir et bedre sted å leve. Din lille bit av verden. Og når flere og flere av oss forbedrer vår lille bit av verden, da blir verden et enda bedre sted å være.

Ingen kan redde hele verden, men alle kan forbedre sin egen lille bit av verden. Dette er mitt bidrag. Samtidig som jeg skriver dette, så jobber jeg med min egen forbedring. Fordi jeg var ikke fornøyd med meg selv og den jeg var, jeg likte ikke meg selv så veldig godt. Jeg slet med å se at den jeg var, også var helt ok. Til slutt innså jeg at det bare var jeg selv som kunne skape den endringen jeg ønsket.

Gjennom hardt arbeid med meg selv, hvordan jeg tenker om meg selv og hvordan jeg ser på meg selv, har jeg klart å komme så langt at det nå kjennes helt greit at jeg er den jeg er. Jeg har også lært hvordan jeg kan utvikle meg ved å se på mine egne feil og mangler som mitt potensiale til forbedring. (Tusen hjertelig takk for all den gode hjelpen, du vet selv hvem du er, du som har hjulpet meg med å få hull på skallet mitt!)

Men tro nå ikke at alt dette skjedde over natten. Mitt arbeid har pågått en stund. Det har tatt meg lang tid å lære meg å like meg selv bare litt. Og så litt mer, og enda litt mer. Heldigvis er jeg sta, det har virkelig kommet til nytte i arbeidet med å komme dit jeg er i dag. Og på grunn av at jeg er sta, så har jeg tenkt å fortsette med denne jobben. Fordi jeg ønsker å utvikle meg enda mer, og utnytte mitt potensiale til fulle. Fordi jeg tror at denne jobben aldri tar slutt. Jeg tror vi kan (og bør) utvikle oss hele livet, ellers stagnerer vi som mennesker. Jeg ønsker å forbedre min egen lille bit av verden, og den reisen starter med meg selv. Og du kan bli med meg på reisen!

(Bildet viser mitt «trappekontor»; her sitter jeg og skriver når sola skinner, fordi jeg trives best når jeg sitter i skyggen og ser på sola. Og det er helt greit.)