Tilbake til verden

Å flytte fra storbyen til bygda. Å flytte fra eget hjem inn i mors hjem. Som en gang også var mitt hjem, og som nå – etter nesten 30 år – på nytt er blitt mitt hjem.

Det har virkelig vært en overgang. En stor overgang. En kjempestor forandring. Fra å ha et eget hjem der jeg kan gjøre hva jeg vil, når jeg vil, til å bo i hjemmet til et annet menneske, med andre vaner og rutiner. En skikkelig omstilling!

La meg kort oppsummere: Jeg har flyttet fra Oslo til hjembygda, ei knøttlita bygd på Helgeland, midt mellom kyst og innland, utenfor allfarvei. Jeg har forlatt gode venner, gode kolleger, en jobb jeg likte godt og en by hvor jeg likte å bo. Jeg har flyttet til en mor som ikke er helt frisk – og siden jeg selv er i tidlig middelalder, så er heller ikke hun noen ungdom lengre.

Og for en omstilling! Fra storbyens anonymitet til landsbygdas åpne landskap. Fra asfalt og eksos til grusvei og «jordbruksparfyme». Okeida, det er asfalt her også, men den er så hullete og ujevn at det minner mest om en dårlig vedlikeholdt grusvei.

Fra å ha bodd for meg selv og hatt egen husholdning i mange år, til å flytte inn i en allerede etablert husholdning, der jeg forsiktig prøver å finne min plass, og å finne plass til meg og mine ting, uten å ta for mye plass, for jeg vet ikke hvor lenge jeg trenger denne plassen, og jeg vet enda ikke om dette blir min plass permanent.

Men! Tross alle utfordringer, endringer og omstillinger, så har jeg det egentlig veldig bra for tiden!

 

…og siden det har skjedd så mange endringer rundt meg, så må jeg endre litt på bloggen også…følg med framover!

Gratulerer med kvinnedagen!

På kvinnedagen 2016 vil jeg hylle hverdagsfeministen.

Ikke alle kan gå først i toget. Noen må også gå innimellom alle de andre, og noen må til og med gå sist. Bak fronten finner vi massene, og mellom hver kvinnedag skal vi leve alle hverdagene.

En hverdagsfeminist er ikke den som roper høyest, eller den som står fremst på barrikadene. Hun går kanskje ikke en gang i tog på kvinnedagen. Hverdagsfeministen brenner ikke bh’en, og hvis hun har på lilla skjerf, er det fordi det passer med resten av antrekket.

Hverdagsfeministen oppdrar sine barn til å ha respekt for sine medmennesker, uansett kjønn, farge, bakgrunn o.l. Hverdagsfeministen kjøper lekebiler til sine døtre, og lar sønnen få den rosa t-skjorten når han syns den fargen er den fineste.

Hverdagsfeministen slipper partneren til hjemme og lar den andre gjøre ting på sin måte. Hverdagsfeministen henger ikke over partneren og kritiserer måten han gjør ting på, hun har lært seg å ignorere om barnas sokker er ulike. Det er mer viktig for hverdagsfeministen at de voksne i familien opplever at de er likeverdige og at begge gir og får på egne premisser.

Hverdagsfeministen tar igjen med kollegaen som kommer med en kjønnsdiskriminerende kommentar, og lar han skjønne at dette ikke var så smart å si. Hverdagsfeministen lar ikke «Gutteklubben Grei» stikke av med æren og forfremmelsene. Hverdagsfeministen stikker ikke nødvendigvis nesa si fram i alle sammenhenger, men jobber gjerne med de små tingene i hverdagen, og gjør det som er riktig for seg og sin familie. Slik er hverdagsfeministen med på å legge grunnlag for en bedre framtid for oss alle.

Hurra for hverdagsfeministen! Fortsatt god likestillingskamp!

Kaste klærne eller beholde de på?

Nei, ingen fare, det er ikke jeg som vurderer dette. De siste dagene har det pågått en debatt i media om kvinner skal kle av seg eller kle på seg. Debatten har nå også nådd Dagsnytt atten.

(Nederst i dette innlegget finner du lenker til noen av innleggene i debatten.)

Etter å ha fulgt med litt nå, så har jeg begynt å lure på om dette egentlig handler om to forskjellige diskusjoner? En debatt om objektivisering av kjønn og en annen debatt om det uoppnåelige (kunstig) kreerte idealet, jaget etter det perfekte.

Den ene debatten handler om objektiviseringen av kvinner, dette at kvinner (oftere enn menn) blir framstilt som objekter med fokus på kropp og kjønn, og det handler om å se mest mulig deilig ut. Menn derimot, de blir som regel framstilt med fokus på hva de har oppnådd i arbeidslivet, og andre prestasjoner, altså her framheves hjernen, makt osv. (Når så du forresten sist en mannlig bedriftsleder bli spurt om hvem som tar ansvaret på hjemmefronten? Dette spørsmålet stilles omtrent alltid til kvinner i høyere stillinger, hvorfor kan ikke media spørre menn også? Ok, ferdig med den avsporingen for denne gang…)

Den andre diskusjonen går på det mediebildet som skapes av kropp (dette gjelder nesten i like stor grad menn som kvinner nå), der bilder pyntes på og Photoshoppes, noen ganger til det ugjenkjennelige. Alle skavanker skal skjules, det gjelder å framstå som så perfekt som overhodet mulig. Dette jaget etter det perfekte danner et ideal som er umulig å oppnå for de fleste av oss, og kanskje spesielt blant mange unge skaper dette et kroppspress som til tider kan være skadelig.

Jeg har tidligere jublet når noen har vært så modige at de tør å vise fram sin uperfekte kropp med skavanker og valker og det hele. Nå er jeg ikke så sikker på om jeg kommer til å juble for dette neste gang. Fordi: samtidig som jeg synes det er viktig å bekjempe det «perfekte» superidealet som framstilles i media og på sosiale medier, så liker jeg ikke at dette fører til en objektivisering av kropp og kjønn, som (i størst grad) nedgraderer kvinner.

Du kan lese noen av innleggene i debatten her:

Kristine Storli Henningsen (Antisupermamma) startet debatten

Svar fra Suzanne Aabel

Innlegg fra Line Merete Tangen Aanerød

Dagsnytt 18 på Nrk1 17.02.2016 (Spol fram til 50:51 i programmet.)