Vinterfabuleringer

Kald snø nedi jakkekragen. En liten åpning mellom votter og jakkeerme slipper inn kulde. Selv om skjerfet er snurret maks antall ganger rundt halsen, så glipper det akkurat nok til at det sniker seg inn kald trekk.

Jeg liker egentlig ikke vinter. Jeg liker ikke å grynne meg gjennom dyp snø og jeg liker i hvert fall ikke å skli rundt på isen – hverken på to bein eller på fire hjul. Jeg gruer meg i lange tider før jeg skal ut og gå på glatt føre. Jeg er så livredd for å ramle, ikke bare fordi jeg er redd for å knekke noe, men også fordi at hvis jeg ramler på glatta, så risikerer jeg og få så vondt at jeg blir hindret fra å bevege meg normalt i dagesvis etterpå. Jeg går så anspent på glatt føre at jeg er stiv og støl i et par dager etterpå. Derfor stabber jeg rundt på is og glatt snø med brodder under skoene og både føler meg og ser ut som ei nitti år gammel kjærring.

Den ene dagen snør det tjue centimeter, og neste dag regner det. Ikke så mye regn at all snøen forsvinner, bare akkurat passe nok til at det ligger igjen tretten centimeter med slush og slaps som er så våt at vinterskoene svupper og klasjer når du går, selv om du har impregnert de tjue ganger den siste uken.

Har du noen gang prøvd å kjøre bil på smal bygdevei med tretten centimeter slush og slaps – og med is under slapset? Det har jeg prøvd i dag, med ei gjennomsnittsfart på «søring som ikke har kjørt på vinterføre på ti år». Helgehandlingen får en litt annen dimensjon når man brøyter seg vei gjennom slapseføre i tre mil for å komme seg til butikken – og så er det nye tre mil tilbake på samme drittføret. Da forsikrer man seg om at man ikke har glemt noe viktig!

Men likevel; se så vakker vinteren kan være! Selv om alt ser hvitt og grått ut, så er det mange nyanser av de bleke fargene hvis man bare ser godt nok etter. Og så blir det så lyst og trivelig ute. Snøen dekker løvet som falt ifjor (eller egentlig forrige måned…) og som jeg ikke har rukket å rake opp enda. Snøen dekker alle skjønnhetsfeilene og gjør alt vakrere. Og så jeg som egentlig ikke liker vinter da…okeida, jeg liker den kanskje litt. Men aller best liker jeg å se på vinteren fra ei god varm stue!

Hurra for feministeliten!

Åja, jeg vil så gjerne være en del av feministeliten! Blir jeg det hvis jeg skriver et lite innlegg om feminisme, tro? Jeg håper det…

Jeg kan jo for mitt bare liv ikke la være å kommentere Sylvi Listhaug sitt blogginnlegg om den forhatte «venstresiden» og «feministeliten».  Ja, tenk det, selveste Sylvi Listhaug blogger. Prøver hun å bli en del av «folk flest», så må hun nok slenge inn et par innlegg om dagens antrekk og noen kakeoppskrifter før hun kan nominere seg selv til Vixen Blog Awards…

Vi venter på Sylvis rosablogg: Vi bestemmer – ikke feministeliten

Listhaug går her til angrep på den samme «feministeliten» som har jobbet hardt i mange tiår for at bloggedama nå faktisk kan velge å gå tidlig tilbake til jobb – eller hun kan velge å la være, alt etter hva som passer for henne. Slik var det ikke en gang i tiden. For femti år siden ville det ikke vært aktuelt for en (snart) trebarnsmor å jobbe fulltid som minister, det ville også vært utenkelig med så mange kvinnelige ministere, for ikke å snakke om kvinnelig statsminister, finansminister, kvinnelig leder av både LO og NHO og så mange flere kvinnelige toppledere at det egentlig er bare helt fantastisk (selv om det egentlig, totalt sett, fortsatt er så alt for få kvinnelige ledere…).

Det Listhaug glemmer, er at det er denne forhatte «feministeliten» som har stått på barrikadene og kjempet fram mulighetene og friheten som gjør at hun nå faktisk kan bestemme selv hva som passer best for henne og hennes familie. (For øvrig håper jeg at hennes mann «får lov til» å være med på denne avgjørelsen.)

«Tvert i mot er idealet for meg at mor har muligheten til å tilbringe mye tid sammen med barnet sitt. Jeg har vokst opp med tradisjonelle familieverdier og en hjemmeværende mor til jeg var 12 år. Det var fantastisk!«

Men hva med far? Listhaug framstår jo her både som sjåvinist og egoist. Hun er mammaen, derfor skal hun ha mer tid med barnet enn faren?!? Slike meninger setter kvinnen mange tiår tilbake i tid. Vil Listhaug virkelig tilbake til 50-tallet, med husmødrenes støv på hjernen og pene forklær? For hvis hun vil tilbake dit, så kan hun heller ikke være minister. Da har hun ikke lengre noe valg, hun må tilbake til kjøkkenbenken. Hvis Listhaug synes idéen om hjemmeværende mødre er så fantastisk, så foreslår jeg at hun velger å fratre som minister for å tilbringe mer tid sammen med barna sine. For i 2016 kan hun faktisk velge dette selv!

«…man ser flisen i andres øyner men ikke bjelken i sine egne.«

Sylvi, har du hørt at man ikke skal kaste stein når man sitter i glasshus? Nå trampet du nettopp som elefanten gjennom porselensbutikken…

(Jaddajadda, jeg vet, og jeg beklager, nå skal jeg ikke bruke flere floskler!)

Mitt Oslo

Oslo. Min by. Mitt Oslo. Den lille byen med det store hjertet. Byen i mitt hjerte.

Ikke alt er bra, heller ikke alle. Jeg velger å fokusere på det positive. For min egen skyld ikke minst. Unge reiser seg for gamle på bussen. Forbipasserende plukker opp pakken du mistet. Fremmede holder oppe dørene på bussen når jeg kommer løpende. Når jeg smiler, ser jeg mange smil rundt meg. De sure fjesene overser jeg, de eksisterer ikke i min verden. Jeg fokuserer heller på de små ting i hverdagen som gjør verden til et litt bedre sted. I hvert fall min lille verden. Kanskje din verden også?

Smilet du gir til en sliten småbarnsmor med en trøtt liten stakkar på vei hjem fra barnehagen. Det koster så lite for deg, men kan bety all verden for den mammaen at ikke alle stirrer surt på henne fordi ungen bråker litt på bussen. Tenk deg selv; å være to år og ikke skjønne hvorfor det tar så lang tid og komme hjem etter en lang dag.

Den stakkars kvinnen som snublet i trikkeskinnene og falt så lang hun var. I løpet av sekunder, var tre-fire unge menn der og hjalp henne opp, børstet av kåpen hennes og forsikret seg om at det gikk bra før de hastet videre. Det tok dem et lite minutt. De kunne latt være, men det gjorde de ikke. De brydde seg.

Ikke alt er bra, heller ikke alle. Heldigvis ser jeg daglig bevis for at folk bryr seg. Nei, ikke alle om alt. Men det gjør de ikke heller i Kongsvinger, Stavern, Haugesund, Sandnessjøen eller Alta. Men det er nok mange som bryr seg slik at samfunnet vårt fungerer og er et bra sted å leve.