Å fly – eller ikke fly…

«Tenk om jeg faller? – Å, men kjære deg, tenk om du flyr!»

Dette sitatet har vært klistret til bakhodet de siste dagene. Men ordene har ikke fått regjert alene. Disse tankene har flydd rundt og forstyrret sinnsroen:

«Skal jeg? Skal ikke? Tør jeg? Kan jeg? Er jeg flink nok? Er jeg god nok? Kan jeg få det til? Burde jeg? Burde jeg la være? Kan det gå bra? Nei, dette er nok ikke noe for meg. Hvorfor skulle ikke dette være noe for meg?»

Er det rart man blir tussete i hodet, sover dårlig og gjør uforklarlige snåle ting om dagen…? Heldigvis kom det tre nye ord snikende inn i det forvirrede hodet mitt, og de ble værende:

«Just do it!»

Så da gjorde jeg det!

Jeg gleder meg, jeg er spent, opprømt og har sommerfugler (eller svaner!) i magen…hva vil framtida bringe?

…og nøyaktig hva jeg har gjort, får du nok vite en vakker dag…

Tilbake til verden

Å flytte fra storbyen til bygda. Å flytte fra eget hjem inn i mors hjem. Som en gang også var mitt hjem, og som nå – etter nesten 30 år – på nytt er blitt mitt hjem.

Det har virkelig vært en overgang. En stor overgang. En kjempestor forandring. Fra å ha et eget hjem der jeg kan gjøre hva jeg vil, når jeg vil, til å bo i hjemmet til et annet menneske, med andre vaner og rutiner. En skikkelig omstilling!

La meg kort oppsummere: Jeg har flyttet fra Oslo til hjembygda, ei knøttlita bygd på Helgeland, midt mellom kyst og innland, utenfor allfarvei. Jeg har forlatt gode venner, gode kolleger, en jobb jeg likte godt og en by hvor jeg likte å bo. Jeg har flyttet til en mor som ikke er helt frisk – og siden jeg selv er i tidlig middelalder, så er heller ikke hun noen ungdom lengre.

Og for en omstilling! Fra storbyens anonymitet til landsbygdas åpne landskap. Fra asfalt og eksos til grusvei og «jordbruksparfyme». Okeida, det er asfalt her også, men den er så hullete og ujevn at det minner mest om en dårlig vedlikeholdt grusvei.

Fra å ha bodd for meg selv og hatt egen husholdning i mange år, til å flytte inn i en allerede etablert husholdning, der jeg forsiktig prøver å finne min plass, og å finne plass til meg og mine ting, uten å ta for mye plass, for jeg vet ikke hvor lenge jeg trenger denne plassen, og jeg vet enda ikke om dette blir min plass permanent.

Men! Tross alle utfordringer, endringer og omstillinger, så har jeg det egentlig veldig bra for tiden!

 

…og siden det har skjedd så mange endringer rundt meg, så må jeg endre litt på bloggen også…følg med framover!

Flyttemelding

Min nye adresse fra ca midten av juni vil bli barndomsheimen nordpå, i Bardal, ei vakker lita bygd på Helgeland.

Nå tror kanskje noen av dere at det har rablet helt for meg når jeg forteller at jeg skal flytte tilbake til barndomshjemmet i Bardal. Men nei, ingen fare, jeg er ikke mer gal enn jeg har vært tidligere.

Derimot tror jeg at jeg gjør noe av det lureste jeg noen gang har gjort. Og for første gang i mitt liv gjør jeg noe helt og holdent bare for min egen del!

Jeg trenger en time-out. Jeg trenger tid til å finne ut hva jeg skal gjøre med resten av mitt liv. Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, så har jeg ikke hatt fast jobb de siste 20 årene. Tanken om å skape min egen jobb har spunnet rundt i hodet på meg den siste tiden. Tør jeg? Våger jeg ta sjansen?

Jeg har så mye inni meg som jeg vil ha ut! Jeg vil skrive! Jeg vil prate! Jeg vil fortelle! Så nå hopper jeg i det og satser. Nå satser jeg på meg selv. Det er skummelt, men den som intet våger, intet vinner – som det heter. Ønsk meg lykke til på ferden!

Hvorfor så stille?

Det har vært stille fra meg litt for lenge nå. Det er beklagelig. Dessverre ble starten på 2016 noe annerledes enn jeg hadde sett for meg. Jeg skulle starte 2016 med å forberede flytting til ny leilighet. Jeg skulle rydde i rotet mitt og kaste en hel masse, slik at det ble minst mulig å pakke med meg videre.

Slik ble det ikke. Jeg startet 2016 fullstendig tappet for energi. Jeg er så tom for energi at det til tider er et ork bare å gå over stuegulvet.

Heldigvis har jeg funnet forklaringen. Jeg har fått Diabetes type 2. En kronisk sykdom. Det er heldigvis ingen dødsdom, men heller ikke noe som kan kureres på et blunk. Det er en kronisk sykdom som jeg aldri blir kvitt, men som jeg heldigvis kan kontrollere – når jeg først bare får den under kontroll.

Samtidig som det var en lettelse å finne ut hvorfor jeg er tom for energi, så var det et sjokk å få diagnosen Diabetes type 2. Det er flaut. Jeg har fått en livsstilsykdom. Piiinlig!

Jeg har alltid tenkt at det skjer ikke meg. Nå skjer det meg.

Jeg sliter med å ta det inn over meg, og jeg er konstant sliten. Både fysisk, fordi blodsukkeret er for høyt (jeg skal ikke gå i detaljer om den medisinske forklaringen, men jeg tror det handler om at blodet ikke tar opp i seg nok næring eller noe sånt…) og det sliter også psykisk/mentalt, fordi hodet må bli med på reisen.

Det føles som mye styr, fordi det er mye nytt jeg må sette meg inn i, vaner som må forandres, jevnlige besøk hos lege, daglige målinger av blodsukker, alt som puttes i munnen må tenkes over, tankeganger og -mønstre må endres.

Jeg savner jobben min. Jeg savner alle mine hyggelige kollegaer. Jeg savner å føle meg frisk og sterk og kompetent.

I tillegg har jeg nå under to måneder på meg til å finne ny leilighet, pakke og flytte. Uten energi blir dette en utfordring. Ja, det var jeg selv som sa opp denne leiligheten før jul, men da ante jeg jo ikke at januar skulle bli så tøff som den har vært. Og som om ikke det var nok, så tilbrakte jeg forrige helg med magesjau. Det har tatt tid å komme over den kneika også.

Det føles som om jeg har en uoverkommelig jobb foran meg, og det er ikke ofte jeg tør å tenke på alt, for da blir det litt for overveldende. Jeg prøver så godt jeg kan å beholde optimismen min, men jeg klarer det ikke alltid. Det sies at den eneste måten å spise en elefant, er å ta en bit om gangen. For meg kan det bety å gjøre litt hver dag, for eksempel fem minutter hver dag. Forhåpentligvis kommer jeg snart dit at jeg klarer fem minutter hver dag.

Men! Jeg lar meg ikke knekke!
When there is a will there is a way! Så jeg klarer vel dette også.

Mot og hverdagsmot

Hva tør du? Hvor er du modig? Hvor feiger du ut? Jeg tenker på hverdagsmot, ikke mot til å hoppe i fallskjerm og andre slike ekstreme aktiviteter. Det handler ikke så mye om mot, det handler mer om å jakte på adrenalin.  Hverdagsmotet derimot, det er noe helt annet.

Jeg hadde ingen problemer med å stappe femåringen i bilen og kjøre 100 mil på ferie. For meg var de ferieturene med bil helt naturlig. Ikke før andre kommenterte hvor modig jeg var som gjorde det, skjønte jeg at dette var noe ikke alle ville gjort.

Jeg har tre ganger flyttet 100 mil. Første gang var jeg 19 og flyttet fra bygda til storbyen for å studere. Når man er 19 har man masse mot. Andre gang solgte jeg leiligheten og flyttet til en mindre by nordpå, ikke så langt fra barndomsbygda, uten å  ha en jobb å gå til. Men det skulle jo ordne seg raskt, tenkte jeg, jeg har jo masse kontakter her. Der tok jeg feil. Da var datteren syv år. To og et halvt år senere hadde jeg på nytt samlet nok mot, og da flyttet datteren og jeg tilbake til Oslo. Det er det smarteste jeg noen gang har gjort. Og noe av det modigste.

Nå har jeg nettopp sagt opp leiligheten uten å ha noe nytt på hånda, og da jeg sendte oppsigelsen visste jeg ikke om jeg hadde jobb fra nyttår heller…men det ordnet seg! Ja, jobben altså…foreløpig har jeg enda ikke startet jakten på nytt bosted, det tar jeg til neste år, jeg har fire måneders oppsigelse, og god tid.

Jeg tør å prate foran forsamlinger. Det krever ikke så veldig mye mot, bare litt. Så lenge jeg vet hva jeg snakker om, og er engasjert i emnet. Men å gå bort til en mann jeg synes er kjekk og interessant for å si at jeg er interessert i ham, nei det tør jeg altså ikke! Jeg kan snakke med mange slags mennesker, også foran forsamlinger, men når jeg liker en mann da tør jeg knapt åpne munnen når han er i nærheten. Jeg skjuler så godt jeg klarer for alle andre at jeg liker ham, for tenk om han skjønte det? Og ikke liker meg tilbake?!? Der svikter motet mitt.

Mot er mer enn bare de store handlingene. Mot er for meg også å tørre å stå i opplevelsene, i hverdagen, å leve gjennom de tøffe takene og utfordringene. Fordi man ser at det er noe positivt i andre enden, man aner lyset i tunellen.

Men først må man gjennom prøvelsene. Det krever mot å gå til en hver ny arbeidsdag der man ikke føler seg kompetent, der man ikke aner hva den neste telefonen bringer av utfordringer og man ikke aner hva man skal måtte takle. Da må man være modig!

Eller når man må vente litt for lenge på beskjed om videre jobb. Da trenger man mot for å holde maska, for ikke å knekke helt sammen før etter at man har kommet innenfor sine egne trygge vegger. For å tørre å komme hjem til tomt hus selv når man føler seg møkk aleine.

Noen ganger kreves det sinnsykt mye mot bare å overleve hverdagene!

Må man så klarer man…

Jeg puster tungt inn og ut et par ganger før jeg tar mot til meg og klatrer øverst opp på min lille to-trinns minigardintrapp mens jeg klamrer meg fast til «håndtaket». Høyt der oppe henger den, den der forbaskade lampa. Jeg retter meg forsiktig opp og tvinger hånda mi til å løsne grepet om toppen av trappa. Ok, så langt alt vel. Jeg strekker min høyre arm opp mot lyspæra som sluttet å lyse i går. Ja! Jeg når den akkurat så vidt med fingertuppene. For å få nok tak på lyspæra til å skru den ut må jeg opp på tå. På toppen av gardintrappa. Jaja, la det stå til! Ikke tenk! Bare gjør det!

Takk og lov at jeg var smart nok til å hente den lange kosten for å støtte meg på med den andre hånda. Vaklende klarer jeg å få skrudd ut lyspæra og stabber meg ned de to trinnene for å hente den nye pæra. Med mitt siste rest av mot gjentar jeg hele prosessen til jeg igjen står øverst på min lille minigardintrapp. Nå gjelder det!  Får jeg skrudd i den nye lyspæra? Det er med nød og neppe, men jeg lykkes!

Tilbake på gulvet slår jeg på lysbryteren og jubler høyt når det igjen er lys på kjøkkenet mitt! Seiersdansen og mestringsfølelsen kan best sammenlignes med Usain Bolt – og for meg med et snev av høydeskrekk, dårlig balanse og ustødige bein er prestasjonen så absolutt sammenlignbar!

Gøy med jobb!

Min første arbeidsfrie helg går mot slutten. Tenk, nå er det forskjell på ukedag og helg for meg også! Endelig, etter 8,5 mnd som arbeidsledig er jeg i jobb igjen. Selv om det er bare midlertidig, et engasjement ut året. Det er uansett utrolig deilig å være i jobb igjen! Følelsen av å ha noe meningsfylt å gå til hver morgen, å være en del av arbeidstokken igjen, å tjene lønn, å ha hyggelige kolleger, å komme hjem sliten fordi jeg har lært masse nytt og har mange nye inntrykk å sortere, den følelsen er vanskelig å beskrive med ord. Det kjennes godt. Nei ikke bare godt, det kjennes utrolig deilig – og gøy!

Siden det nå engang er slik at vi i dette landet defineres av hva vi jobber med (det er forresten en diskusjon vi tar en annen gang…), så kjennes det helt fantastisk at jeg nå kan si takk og farvel til stønad og velkommen lønning! 🙂 Nå kan jeg møte nye mennesker med hodet hevet og si hvor jeg jobber – og ikke minst at jeg jobber, der jeg tidligere gruet meg til å møte nye mennesker og fortelle at jeg var arbeidsledig. Det gjør noe med selvfølelsen, og ikke i positiv forstand.

Den første uka på jobb (jippi, på jobb!) har vært utrolig gøy – og litt slitsom. Mye nytt faglig å lære, mange nye mennesker som har mange navn som skal læres, nye datasystemer, nye uskrevne koder, mange nye inntrykk, en ny reisevei, nye lokaler som skal læres å kjenne. Tenk så heldig jeg er, jeg som elsker å lære nye ting!

Men nå skal jeg straks finne køya, for i morgen skal jeg tidlig opp, og på jobb og lære enda mere nytt! Yihaa!

Søndag morra blues…

Tenk positivt! Ikke gi opp! Det ordner seg nok, skal du se! Hold motet oppe! Sukk…

Enkle ord å si, enkle ord å skrive. Men ikke fullt så enkle ord å tro på. (Og ja, jeg vet dere mener det godt, når disse klisjéene hagler…for det er jo sånt vi sier, er det ikke? Jeg hører det fra andre, og jeg sier det selv…)

For etter avslag på avslag så er det ikke enkelt å holde optimismen og positiviteten oppe. Men jeg gir meg ikke. Selv om jeg er sliten. Jeg gir ikke opp håpet og troen på at ett eller annet sted der ute finnes det noen som vil ha det jeg har å tilby. Selv om det tar på kreftene å ikke gi opp.

Det føles litt som å slåss mot vindmøller (jf. Don Quijote), men det er ikke noe nytt for meg. Mesteparten av mitt voksne liv har jeg slåss. Ikke alltid mot vindmøller, men en kamp har det vært – og er det til dels fortsatt.

Heldigvis er jeg ikke den som gir meg så lett. For innerst inne har jeg fortsatt troen på at alt ordner seg. Den troen har hjulpet meg gjennom å få en handikappet (hørselshemmet) datter, et samlivsbrudd, å slite med helsa i perioder, å se datteren flytte hjemmefra og slå ut egne vinger mens jeg sitter igjen alene 55 mil unna, at vikariat etter vikariat tar slutt uten at det venter noe nytt, å få avslag etter avslag – for å nevne noe…

Det gjør noe med meg å få smelt i trynet om igjen og om igjen at jeg ikke er god nok, lykke til videre! Jeg skal villig innrømme at dette har gitt meg noen tunge stunder, men de tar alltid slutt. Heldigvis. Kanskje fordi jeg vet at alt ordner seg. Tålmodighet kalles det av enkelte jeg kjenner, selv om jeg ikke føler det helt slik selv. Det kjennes ikke ut som tålmodighet fra her jeg sitter. Noen ganger vet jeg ikke helt hva det kjennes som, livet kanskje? Det er slik livet mitt har blitt, dette er mitt liv slik jeg kjenner det. Jeg kjenner ikke mye annet enn kamp. Og der ligger kanskje noe av utfordringen min?

Jeg klarer ikke se for meg livet mitt uten denne kampen. Det bør jeg gjøre noe med. Jeg må lære meg, jeg vil lære meg å forestille meg et enklere liv. Visualisering, heter det i new-age-miljøet. Et liv uten økonomiske bekymringer. Et liv uten kamp. Men hvordan? Hva innebærer et slikt liv? Hvordan ser et slikt liv ut? (- og hva skal jeg kjempe for da?)

Hele mitt liv, fra barndommen av, har jeg vært oppmerksom på hvor penger kommer fra, og jeg er vokst opp med å ha lite. Jeg aner faktisk ikke hvordan det er å leve uten bekymringer, enten det er økonomiske, for fast jobb, for min datter, for hvor neste lønning skal komme fra, for hvor jeg skal bo, for hvordan jeg skal klare meg.

Det høres kanskje tøft ut for deg, men for meg er dette en vane. Jeg kjenner ikke annet. Slik er mitt liv. Og det jeg kjenner, det er jo også på en måte trygt, selv midt oppe i all utryggheten. Det er det nye og ukjente som er skremmende. Det har blitt en vane å ikke være trygg og sikret. Og gammel vane er vond å vende – selv om vanen er det utrygge og usikre, så er det noe kjent og godt med den.

Hmm…den tanken må jeg tygge litt på. Vaner har jeg jo snudd før, så da klarer jeg helt sikkert å snu denne også. Og i morgen er en ny dag, da blir alt så meget bedre…tror du ikke?

En stille stund for meg selv

Har du noen gang hatt følelsen av at verden bare suser forbi deg uten at du helt klarer å henge med? At du sitter i sofaen din og det skjer masse spennende der ute som du ikke er med på? At det virker som om alle andre lykkes med alt og du får til ingenting? At alt noen ganger bare er litt tungt…

Ta det helt med ro, du er ikke alene. Jeg vet om i hvert fall ett menneske til som har det slik iblant – nemlig meg.

Noen ganger velger jeg selv å «melde meg ut» fra verden rundt meg, og bare sitte stille mens jordkloden snurrer rundt sin egen akse i sin egen fart mens jeg sitter alene og tenker – eller lar være å tenke. Noen ganger er det slik jeg får inspirerte tanker – som akkurat nå. Andre ganger kommer det ikke noe produktivt ut av mine stille stunder, og det er helt greit.

Det er ikke alltid disse stundene kommer frivillig. Da hender det jeg må tenke meg godt om og spørre meg selv hva det er jeg har behov for nå. Som regel er det et tegn på at jeg trenger å være litt tydeligere til stede i min egen hverdag. Det tok litt tid før jeg lærte meg at det var helt greit at disse stille stundene kom ubedt. Faktisk tok det meg flere år før jeg sluttet å prøve å kjempe imot. Jeg sloss mot min egen nedstemthet, mot manglende energi, mot min egen mangel til å se lyst på livet. Nå har jeg erfart at jo mindre krefter jeg bruker på å kjempe meg ut av mine stille stunder, jo raskere og lettere kommer jeg meg tilbake til verden igjen.

Samtidig så tror jeg slike stunder er viktige. Jeg tror slike stunder er min form for meditasjon. Jeg tror vi må ha slike stille stunder for å gi hjernen tid og rom til å la tanker og inntrykk falle på plass. Jeg tror veldig på at vi må lære oss å kjenne på begge deler, både på det positive og det negative. Alt kan ikke være rosenrødt hele tiden. Spiser du biff hver dag, blir du lei av biff til slutt…

De introverte blant oss vil antagelig nikke gjenkjennende til mye av dette. Uansett hvilken «-vert» du er, om du er introvert eller ekstrovert eller litt begge deler, så tror jeg at vi alle trenger og har godt av slike stille stunder for oss selv. Vi har godt av å gjøre ingenting noen ganger.

Bare ikke disse stundene varer aaalt for lenge og det blir stille hele tiden. Da kan det være grunn til bekymring. Så derfor bestemmer jeg nå at min stille stund har vart lenge nok. Sommerferien min gikk over til å bli en stille stund (les: et par slike stille uker…), og det har derfor vært niks og nada å høre fra meg. Legg til litt dårlig selvtillit (som gjerne følger av at den stille stunden strakk seg litt for langt…), og en studentdatter som har flyttet hjemmefra med alt det innebærer av omveltning i livet mitt, så vips! Der ramla jeg ned mellom sofaputene og ble borte ei stund…

Men nå har jeg endelig klart å komme meg opp til overflaten igjen, så nå håper jeg dere tilgir meg at jeg har vært fraværende. Framover skal jeg gjøre det jeg kan for å holde meg ovenpå. Jeg skal finne meg en snorkel…og for å forklare den analogien, så avslutter jeg med et sitat fra Olaf Tufte som jeg syns er så knakende godt sagt:

«Har du ikke hue over vann, så skaff deg en snorkel.»

 

Gammel visdom

«Det handler ikke så mye om hvordan man har det, men mer om hvordan man tar det.»

Dette var noe de gamle pleide å si, den gang jeg var mye yngre. Som barn/ungdom hørte jeg veldig dårlig etter når de gamle sa noe. De færreste barn/unge hører vel noen gang etter når de voksne sier noe klokt? Og spesielt ikke når det kommer fra besteforeldre eller oldeforeldre. Hva vet vel de gamle om hvordan livet er nå – for de unge? For meg? Hvordan mitt liv er for meg?

Vi skulle bare visst – den gang…

Etter som årene gikk og jeg ble noe mer voksen og moden og litt klokere, begynte jeg å interessere meg for personlig utvikling, og hørte om dette at man kan «velge hvordan man har det». I begynnelsen syntes jeg det hørtes helt sprøtt ut. Hvordan kan man styre tankene? Jeg er jo vokst opp med mantraet «tankene er tollfrie», altså at man selv ikke kan bestemme hva man tenker.

«Det du gir næring, vokser.» For noe sprøyt. Helt til jeg så for meg to planter, én som fikk næring og omsorg, og én som ble oversett. Da skjønte jeg at den analogien også kan brukes på tankene.

Etter hvert lærte jeg at jeg ikke alltid styrer hvilke tanker som kommer til meg, men jeg bestemmer selv hva jeg gjør med tankene når de er kommet. Jeg bestemmer selv! Jeg kan velge å dvele ved dårlige tanker, med resultat at jeg føler meg verre enn nødvendig. Velger jeg å ikke gi de negative tankene mer oppmerksomhet, men heller selv dra inn positive tanker, så vil jeg føle meg bedre. Kanskje til og med bra. Eller enda bedre; jeg vil kanskje føle meg glad.

Dette er ikke lett, men når jeg kan få det til, kan alle. Ja, absolutt alle som vil! Det krever bevissthet om egen tankeprosess, bevissthet om meg selv, og (til tider) hard jobbing. Det krever også at jeg bestemmer meg for å skyve unna negative tanker. Det er ikke alltid like enkelt, men med litt trening så går det lettere. Dette kan gjøres på flere måter. Jeg ser for meg at jeg fysisk dytter unna de tankene jeg ikke vil ha, eller låser de ned i en skuff og kaster nøkkelen. Du kan hive de på sjøen eller utfor et stup – alt er mulig! Finn det som virker for deg. Hent så fram de gode tankene. Jeg bestemmer meg for at jeg vil tenke på noe godt, noe fint, noe positivt. Jo flere slike «snille» tanker jeg tenker, jo lettere blir det å hente fram flere. Husker du dagdrømmingen du drev med i oppveksten? Dette er noe i samme gate.

Tenk; jeg kan velge hvordan jeg har det! Hvorfor vil jeg da velge å være sur? Selvsagt; noen ganger har ikke jeg heller det så bra. Da velger jeg å være i det, fordi jeg har erfart at hvis jeg aksepterer at akkurat her og nå så har jeg det ikke så greit, så blir jeg raskere i bedre humør enn hvis jeg nekter å godta at jeg ikke er blid og glad. Ingen er i godt humør 100% av tiden. De gangene jeg ikke kjemper mot surheten, men heller aksepterer den og jobber meg gjennom den, så blir jeg fortere i bedre humør.

«Smil til verden, og verden smiler til deg.» Har du prøvd å starte dagen med å smile til deg selv i badespeilet? Prøv det! Det er umulig å være sur når du smiler. Og når du smiler til deg selv, så blir du automatisk i bedre humør. Tenk; du fikk jo et smil fra noen med en gang du sto opp! Da må jo dette bli en bra dag. Ofte er håret mitt så bustete når jeg står opp, at jeg ender opp med å le til meg selv av det kråkereiret på toppen av hodet mitt. For en flott start på dagen!

«Det hjertet er fullt av, renner munnen over med.» I dette tilfellet var det pennen som rant over…