Vinterfabuleringer

Kald snø nedi jakkekragen. En liten åpning mellom votter og jakkeerme slipper inn kulde. Selv om skjerfet er snurret maks antall ganger rundt halsen, så glipper det akkurat nok til at det sniker seg inn kald trekk.

Jeg liker egentlig ikke vinter. Jeg liker ikke å grynne meg gjennom dyp snø og jeg liker i hvert fall ikke å skli rundt på isen – hverken på to bein eller på fire hjul. Jeg gruer meg i lange tider før jeg skal ut og gå på glatt føre. Jeg er så livredd for å ramle, ikke bare fordi jeg er redd for å knekke noe, men også fordi at hvis jeg ramler på glatta, så risikerer jeg og få så vondt at jeg blir hindret fra å bevege meg normalt i dagesvis etterpå. Jeg går så anspent på glatt føre at jeg er stiv og støl i et par dager etterpå. Derfor stabber jeg rundt på is og glatt snø med brodder under skoene og både føler meg og ser ut som ei nitti år gammel kjærring.

Den ene dagen snør det tjue centimeter, og neste dag regner det. Ikke så mye regn at all snøen forsvinner, bare akkurat passe nok til at det ligger igjen tretten centimeter med slush og slaps som er så våt at vinterskoene svupper og klasjer når du går, selv om du har impregnert de tjue ganger den siste uken.

Har du noen gang prøvd å kjøre bil på smal bygdevei med tretten centimeter slush og slaps – og med is under slapset? Det har jeg prøvd i dag, med ei gjennomsnittsfart på «søring som ikke har kjørt på vinterføre på ti år». Helgehandlingen får en litt annen dimensjon når man brøyter seg vei gjennom slapseføre i tre mil for å komme seg til butikken – og så er det nye tre mil tilbake på samme drittføret. Da forsikrer man seg om at man ikke har glemt noe viktig!

Men likevel; se så vakker vinteren kan være! Selv om alt ser hvitt og grått ut, så er det mange nyanser av de bleke fargene hvis man bare ser godt nok etter. Og så blir det så lyst og trivelig ute. Snøen dekker løvet som falt ifjor (eller egentlig forrige måned…) og som jeg ikke har rukket å rake opp enda. Snøen dekker alle skjønnhetsfeilene og gjør alt vakrere. Og så jeg som egentlig ikke liker vinter da…okeida, jeg liker den kanskje litt. Men aller best liker jeg å se på vinteren fra ei god varm stue!

Hurra for feministeliten!

Åja, jeg vil så gjerne være en del av feministeliten! Blir jeg det hvis jeg skriver et lite innlegg om feminisme, tro? Jeg håper det…

Jeg kan jo for mitt bare liv ikke la være å kommentere Sylvi Listhaug sitt blogginnlegg om den forhatte «venstresiden» og «feministeliten».  Ja, tenk det, selveste Sylvi Listhaug blogger. Prøver hun å bli en del av «folk flest», så må hun nok slenge inn et par innlegg om dagens antrekk og noen kakeoppskrifter før hun kan nominere seg selv til Vixen Blog Awards…

Vi venter på Sylvis rosablogg: Vi bestemmer – ikke feministeliten

Listhaug går her til angrep på den samme «feministeliten» som har jobbet hardt i mange tiår for at bloggedama nå faktisk kan velge å gå tidlig tilbake til jobb – eller hun kan velge å la være, alt etter hva som passer for henne. Slik var det ikke en gang i tiden. For femti år siden ville det ikke vært aktuelt for en (snart) trebarnsmor å jobbe fulltid som minister, det ville også vært utenkelig med så mange kvinnelige ministere, for ikke å snakke om kvinnelig statsminister, finansminister, kvinnelig leder av både LO og NHO og så mange flere kvinnelige toppledere at det egentlig er bare helt fantastisk (selv om det egentlig, totalt sett, fortsatt er så alt for få kvinnelige ledere…).

Det Listhaug glemmer, er at det er denne forhatte «feministeliten» som har stått på barrikadene og kjempet fram mulighetene og friheten som gjør at hun nå faktisk kan bestemme selv hva som passer best for henne og hennes familie. (For øvrig håper jeg at hennes mann «får lov til» å være med på denne avgjørelsen.)

«Tvert i mot er idealet for meg at mor har muligheten til å tilbringe mye tid sammen med barnet sitt. Jeg har vokst opp med tradisjonelle familieverdier og en hjemmeværende mor til jeg var 12 år. Det var fantastisk!«

Men hva med far? Listhaug framstår jo her både som sjåvinist og egoist. Hun er mammaen, derfor skal hun ha mer tid med barnet enn faren?!? Slike meninger setter kvinnen mange tiår tilbake i tid. Vil Listhaug virkelig tilbake til 50-tallet, med husmødrenes støv på hjernen og pene forklær? For hvis hun vil tilbake dit, så kan hun heller ikke være minister. Da har hun ikke lengre noe valg, hun må tilbake til kjøkkenbenken. Hvis Listhaug synes idéen om hjemmeværende mødre er så fantastisk, så foreslår jeg at hun velger å fratre som minister for å tilbringe mer tid sammen med barna sine. For i 2016 kan hun faktisk velge dette selv!

«…man ser flisen i andres øyner men ikke bjelken i sine egne.«

Sylvi, har du hørt at man ikke skal kaste stein når man sitter i glasshus? Nå trampet du nettopp som elefanten gjennom porselensbutikken…

(Jaddajadda, jeg vet, og jeg beklager, nå skal jeg ikke bruke flere floskler!)

Å fly – eller ikke fly…

«Tenk om jeg faller? – Å, men kjære deg, tenk om du flyr!»

Dette sitatet har vært klistret til bakhodet de siste dagene. Men ordene har ikke fått regjert alene. Disse tankene har flydd rundt og forstyrret sinnsroen:

«Skal jeg? Skal ikke? Tør jeg? Kan jeg? Er jeg flink nok? Er jeg god nok? Kan jeg få det til? Burde jeg? Burde jeg la være? Kan det gå bra? Nei, dette er nok ikke noe for meg. Hvorfor skulle ikke dette være noe for meg?»

Er det rart man blir tussete i hodet, sover dårlig og gjør uforklarlige snåle ting om dagen…? Heldigvis kom det tre nye ord snikende inn i det forvirrede hodet mitt, og de ble værende:

«Just do it!»

Så da gjorde jeg det!

Jeg gleder meg, jeg er spent, opprømt og har sommerfugler (eller svaner!) i magen…hva vil framtida bringe?

…og nøyaktig hva jeg har gjort, får du nok vite en vakker dag…

Tilbake til verden

Å flytte fra storbyen til bygda. Å flytte fra eget hjem inn i mors hjem. Som en gang også var mitt hjem, og som nå – etter nesten 30 år – på nytt er blitt mitt hjem.

Det har virkelig vært en overgang. En stor overgang. En kjempestor forandring. Fra å ha et eget hjem der jeg kan gjøre hva jeg vil, når jeg vil, til å bo i hjemmet til et annet menneske, med andre vaner og rutiner. En skikkelig omstilling!

La meg kort oppsummere: Jeg har flyttet fra Oslo til hjembygda, ei knøttlita bygd på Helgeland, midt mellom kyst og innland, utenfor allfarvei. Jeg har forlatt gode venner, gode kolleger, en jobb jeg likte godt og en by hvor jeg likte å bo. Jeg har flyttet til en mor som ikke er helt frisk – og siden jeg selv er i tidlig middelalder, så er heller ikke hun noen ungdom lengre.

Og for en omstilling! Fra storbyens anonymitet til landsbygdas åpne landskap. Fra asfalt og eksos til grusvei og «jordbruksparfyme». Okeida, det er asfalt her også, men den er så hullete og ujevn at det minner mest om en dårlig vedlikeholdt grusvei.

Fra å ha bodd for meg selv og hatt egen husholdning i mange år, til å flytte inn i en allerede etablert husholdning, der jeg forsiktig prøver å finne min plass, og å finne plass til meg og mine ting, uten å ta for mye plass, for jeg vet ikke hvor lenge jeg trenger denne plassen, og jeg vet enda ikke om dette blir min plass permanent.

Men! Tross alle utfordringer, endringer og omstillinger, så har jeg det egentlig veldig bra for tiden!

 

…og siden det har skjedd så mange endringer rundt meg, så må jeg endre litt på bloggen også…følg med framover!

Flyttemelding

Min nye adresse fra ca midten av juni vil bli barndomsheimen nordpå, i Bardal, ei vakker lita bygd på Helgeland.

Nå tror kanskje noen av dere at det har rablet helt for meg når jeg forteller at jeg skal flytte tilbake til barndomshjemmet i Bardal. Men nei, ingen fare, jeg er ikke mer gal enn jeg har vært tidligere.

Derimot tror jeg at jeg gjør noe av det lureste jeg noen gang har gjort. Og for første gang i mitt liv gjør jeg noe helt og holdent bare for min egen del!

Jeg trenger en time-out. Jeg trenger tid til å finne ut hva jeg skal gjøre med resten av mitt liv. Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, så har jeg ikke hatt fast jobb de siste 20 årene. Tanken om å skape min egen jobb har spunnet rundt i hodet på meg den siste tiden. Tør jeg? Våger jeg ta sjansen?

Jeg har så mye inni meg som jeg vil ha ut! Jeg vil skrive! Jeg vil prate! Jeg vil fortelle! Så nå hopper jeg i det og satser. Nå satser jeg på meg selv. Det er skummelt, men den som intet våger, intet vinner – som det heter. Ønsk meg lykke til på ferden!

Hvorfor så stille?

Det har vært stille fra meg litt for lenge nå. Det er beklagelig. Dessverre ble starten på 2016 noe annerledes enn jeg hadde sett for meg. Jeg skulle starte 2016 med å forberede flytting til ny leilighet. Jeg skulle rydde i rotet mitt og kaste en hel masse, slik at det ble minst mulig å pakke med meg videre.

Slik ble det ikke. Jeg startet 2016 fullstendig tappet for energi. Jeg er så tom for energi at det til tider er et ork bare å gå over stuegulvet.

Heldigvis har jeg funnet forklaringen. Jeg har fått Diabetes type 2. En kronisk sykdom. Det er heldigvis ingen dødsdom, men heller ikke noe som kan kureres på et blunk. Det er en kronisk sykdom som jeg aldri blir kvitt, men som jeg heldigvis kan kontrollere – når jeg først bare får den under kontroll.

Samtidig som det var en lettelse å finne ut hvorfor jeg er tom for energi, så var det et sjokk å få diagnosen Diabetes type 2. Det er flaut. Jeg har fått en livsstilsykdom. Piiinlig!

Jeg har alltid tenkt at det skjer ikke meg. Nå skjer det meg.

Jeg sliter med å ta det inn over meg, og jeg er konstant sliten. Både fysisk, fordi blodsukkeret er for høyt (jeg skal ikke gå i detaljer om den medisinske forklaringen, men jeg tror det handler om at blodet ikke tar opp i seg nok næring eller noe sånt…) og det sliter også psykisk/mentalt, fordi hodet må bli med på reisen.

Det føles som mye styr, fordi det er mye nytt jeg må sette meg inn i, vaner som må forandres, jevnlige besøk hos lege, daglige målinger av blodsukker, alt som puttes i munnen må tenkes over, tankeganger og -mønstre må endres.

Jeg savner jobben min. Jeg savner alle mine hyggelige kollegaer. Jeg savner å føle meg frisk og sterk og kompetent.

I tillegg har jeg nå under to måneder på meg til å finne ny leilighet, pakke og flytte. Uten energi blir dette en utfordring. Ja, det var jeg selv som sa opp denne leiligheten før jul, men da ante jeg jo ikke at januar skulle bli så tøff som den har vært. Og som om ikke det var nok, så tilbrakte jeg forrige helg med magesjau. Det har tatt tid å komme over den kneika også.

Det føles som om jeg har en uoverkommelig jobb foran meg, og det er ikke ofte jeg tør å tenke på alt, for da blir det litt for overveldende. Jeg prøver så godt jeg kan å beholde optimismen min, men jeg klarer det ikke alltid. Det sies at den eneste måten å spise en elefant, er å ta en bit om gangen. For meg kan det bety å gjøre litt hver dag, for eksempel fem minutter hver dag. Forhåpentligvis kommer jeg snart dit at jeg klarer fem minutter hver dag.

Men! Jeg lar meg ikke knekke!
When there is a will there is a way! Så jeg klarer vel dette også.

Du må ikke sove…

Jeg fikk ikke sove.

Har du noen gang lest hele dette diktet? Det har jeg, uten egentlig å få med meg noen verdens ting. Helt til jeg leste det om igjen i går kveld. Et par av linjene kjenner de fleste av oss igjen (jeg skal ikke røpe hvilke). Denne gangen traff dette diktet meg midt i hjerterota og mellomgulvet! Her sitter vi trygt og godt i våre varme hjem og grubler på om vi skal bruke tre tusen eller syv tusen på julegaven til gullungen. H*n ønsket seg jo virkelig den greia der som h*n virkelig ikke trenger. Samtidig, over hele verden, finnes det barn som virkelig ønsker seg mat, tak over hodet, og en seng å sove i som ikke rister av bombenedslag i nabolaget. De ønsker seg en hverdag uten knatring fra maskingevær. Gatene der ungene pleide å leke er fulle av mursteiner og bygningsrester fra sammenraste hus.

Til alle dere som «ikke er rasist, men…»
Bytt ut ordet muslim med jøde. Hva skjer da? Hører du at du framstår som en nazist?

Hva kan du og jeg gjøre? Du kan slutte med å spre feil fakta og hatske ytringer. Tenk deg litt om. Hva om det var deg og din familie som fikk hjemmet ditt rasert? Hva om det var din gate hvor ungene ikke kunne leke trygt? Hva om hele samfunnet du levde trygt og godt i, en dag var borte? Jobben du gikk til fantes ikke mer. Butikkene stengte både fordi det ikke fantes varer å selge og fordi mange av de lå i ruiner. Ingen skoler, ingen leger, ja alt av infrastruktur brøt sammen. Ville du blitt da? Ville du blitt der hvor du risikerte at du eller familien din lå døde neste morgen fordi bomben traff?

Ja, det er en utfordring at det kommer så mange flyktninger til Norge. Fordi dagens regjering i verdens rikeste land tenker at de skal behandle de som flykter fra krig og elendighet så dårlig at det ikke skal friste å komme til Norge. Fordi verdens rikeste land ikke har et mottaksapparat stående klart til å ta imot så mange. Fordi verdens rikeste land har glemt at for 70-75 år siden måtte mange flykte fra Norge. Fordi mange i verdens rikeste land ikke kommer til å merke noe annet enn et bittelitt mer fargerikt fellesskap i sitt nærmiljø. Fordi verdens rikeste land har blitt bortskjemt!

Vi trekker allværsjakka tettere rundt oss, henger veska fra Michael Kors på armen og tenker: «Dette angår ikke meg».

Jeg sier ikke at alle skal ta inn en flyktning eller fem. Det er urealistisk. Men du kan tenke deg litt om. Det har jeg gjort. Derfor skriver jeg dette. Og derfor deler jeg dette diktet av Arnulf Øverland, dessverre like aktuelt i dag som da han skrev det, for nesten 80 år siden:

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm –
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

– Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker – men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det – forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære –
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket – å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. –
Vår tid er forbi – Europa brenner!

Arnulf Øverland
-1937-

Mot og hverdagsmot

Hva tør du? Hvor er du modig? Hvor feiger du ut? Jeg tenker på hverdagsmot, ikke mot til å hoppe i fallskjerm og andre slike ekstreme aktiviteter. Det handler ikke så mye om mot, det handler mer om å jakte på adrenalin.  Hverdagsmotet derimot, det er noe helt annet.

Jeg hadde ingen problemer med å stappe femåringen i bilen og kjøre 100 mil på ferie. For meg var de ferieturene med bil helt naturlig. Ikke før andre kommenterte hvor modig jeg var som gjorde det, skjønte jeg at dette var noe ikke alle ville gjort.

Jeg har tre ganger flyttet 100 mil. Første gang var jeg 19 og flyttet fra bygda til storbyen for å studere. Når man er 19 har man masse mot. Andre gang solgte jeg leiligheten og flyttet til en mindre by nordpå, ikke så langt fra barndomsbygda, uten å  ha en jobb å gå til. Men det skulle jo ordne seg raskt, tenkte jeg, jeg har jo masse kontakter her. Der tok jeg feil. Da var datteren syv år. To og et halvt år senere hadde jeg på nytt samlet nok mot, og da flyttet datteren og jeg tilbake til Oslo. Det er det smarteste jeg noen gang har gjort. Og noe av det modigste.

Nå har jeg nettopp sagt opp leiligheten uten å ha noe nytt på hånda, og da jeg sendte oppsigelsen visste jeg ikke om jeg hadde jobb fra nyttår heller…men det ordnet seg! Ja, jobben altså…foreløpig har jeg enda ikke startet jakten på nytt bosted, det tar jeg til neste år, jeg har fire måneders oppsigelse, og god tid.

Jeg tør å prate foran forsamlinger. Det krever ikke så veldig mye mot, bare litt. Så lenge jeg vet hva jeg snakker om, og er engasjert i emnet. Men å gå bort til en mann jeg synes er kjekk og interessant for å si at jeg er interessert i ham, nei det tør jeg altså ikke! Jeg kan snakke med mange slags mennesker, også foran forsamlinger, men når jeg liker en mann da tør jeg knapt åpne munnen når han er i nærheten. Jeg skjuler så godt jeg klarer for alle andre at jeg liker ham, for tenk om han skjønte det? Og ikke liker meg tilbake?!? Der svikter motet mitt.

Mot er mer enn bare de store handlingene. Mot er for meg også å tørre å stå i opplevelsene, i hverdagen, å leve gjennom de tøffe takene og utfordringene. Fordi man ser at det er noe positivt i andre enden, man aner lyset i tunellen.

Men først må man gjennom prøvelsene. Det krever mot å gå til en hver ny arbeidsdag der man ikke føler seg kompetent, der man ikke aner hva den neste telefonen bringer av utfordringer og man ikke aner hva man skal måtte takle. Da må man være modig!

Eller når man må vente litt for lenge på beskjed om videre jobb. Da trenger man mot for å holde maska, for ikke å knekke helt sammen før etter at man har kommet innenfor sine egne trygge vegger. For å tørre å komme hjem til tomt hus selv når man føler seg møkk aleine.

Noen ganger kreves det sinnsykt mye mot bare å overleve hverdagene!